Det mest gjenkjennelige ved Jacques Audiard som filmskaper – foruten inspirasjonen fra det mesterlige og nitid komponerte krimuniverset til Jean-Pierre Melville (1917–1973) – har etter hvert blitt varierende kunstnerisk kvalitet.

Der den virtuose «Profeten» gjenskapte «Gudfaren» i det moderne Frankrike innenfor fengselsdramaets snevre rammer, var «Rust og bein» en tåreperse og Gullpalmevinneren «Dheepan» heller formmessig forvirret. På sin side har «Mitt hjertes tapte slag» stått seg som en av de mest idiosynkratiske franske filmene etter 2000. I det minste bevarer Audiard som regel en finstemt teft for filmatisk rytme, og outsider-fortellingene holdes oppe av en rastløs, melodisk intensitet. På sitt beste frambringer Audiard enkeltscener på høyde med landsmannen Melville.

Med «The Sisters Brothers» tar det derimot ikke mer enn en halvtime før det slår meg at den kunne ha blitt laget av en hvilken som helst regissør – den er pregløs, upersonlig og passerer i beste fall som akseptabel tidtrøyte.

Joaquin Phoenix og John C. Reilly inntar rollene som brødreparet Sisters, et egennavn som henviser til det påfallende fraværet av kvinner i filmen. Grepet blir raskt betegnende for hvor lite pregnant Audiards westernvisjon er med hensyn til motivbruk. Den ironiske tittelen er et påklistret emblem som aldri får spille seg ut i annet enn i navnet.

I 1851 får de lovløse brødrene og dusørjegerne i oppdrag å ta livet av kjemikeren Hermann Kermit Warm (Riz Ahmed), som etter sigende skal ha funnet opp en mikstur for å ekstrahere gull. Kjemikeren holdes fanget av John Morris (Jake Gyllenhaal), som imidlertid lar seg overbevise av Warms idealisme midt i den fanatiske grådigheten under gullrushet. I nærmere to timer er de to duoenes ferd mot California filmens nav, og Audiard sparer ikke på tropene.

Morris er den lærde og ettertenksomme, Warm er den naive, Eli Sisters er den alkoholiserte, løse kanonen og broren Charlie en mann som drømmer om et roligere liv hinsides volden.

«Kompisfilmen har vel strengt tatt aldri tjent en større sak enn videoutleiens?»

«The Sisters Brothers» lener seg tungt på slike iøynefallende kontraster. Det hever ikke filmen særlig langt over «odd couple»-dynamikken fra en med rette utskjelt sjanger – buddy-dramakomedien – der de fleste tilløp til komikk blir berettiget av «stusslige» kropper, hjerter av gull og lettkjøpt fysisk humor. Og den amerikanske varianten av kompisfilmen har vel strengt tatt aldri tjent en større sak enn videoutleiens?

At en karakterskuespiller av Joaquin Phoenix’ kaliber har blitt klemt inn i et filmunivers der replikkene tidvis høres ut som noe fra et dataspill, og der ridescenene fra det ene nybyggerstedet til det neste ser ut til å være plukket opp fra klipperomsgulvet, er mer enn bare beklagelig.

Et av få hint om litt mer substans er Warms visjoner for den amerikanske framtida. Heller enn å være et glimt av et fortidig løfte som aldri ble innfridd, spinner flosklene hans om et egalitært samfunn rundt en tom retorikk som nærmest foregriper Silicon Valley-språket. Entreprenørkapitalismens spede begynnelser blir forankra i en pervertert scientisme med et menneskelig ansikt, der det er lite igjen av tankegodset til den franske sosialisten Charles Fourier (1772–1837). Warm refererer nettopp til Fouriers drømmebilder, hans utopier om såkalte «falanstere» – likestilte, eventyraktige samfunn frigjort fra nytteverdiens åk – når han fabulerer om en annen amerikansk livsførsel.

Den maskuline blodslinje-logikken som preger brødrenes ferd mot California settes vagt opp mot Fouriers utopiske skrifter.

Når de to omsider vender hjem til moren ved veis ende, begynner «The Sisters Brothers» i sine siste fem minutter å likne den sadistiske leken med psykoanalyse i Luis Buñuels filmer. Det skjer selvfølgelig altfor seint. I en anmeldelse for The New York Times lovpriser Manohla Dargis filmen for ikke å være western-revisjonisme, men er det noe den mangler er det innfall som bryter mer med de blodige konvensjonene. Underspilte og uutforskede momenter er det nemlig flust av. Det meste forblir et svakt omriss av noe som kunne ha tilført filmen en sårt tiltrengt fylde.

Dermed blir nikket til Fourier og falansterne også bare en påminnelse om hvor hul den framstår, og hvor lite av et inntrykk filmen etterlater.

Når omgangen med sjangerkonvensjoner og estetiske grep virker like lemfeldig som den sjablongmessige befatningen med ideologiske motiver og kjønnspolitikk, har Audiard levert et tomt, retningsløst og lite gjennomtenkt filmverk.

«The Sisters Brothers» er rett og slett ute av stand til å utsi noe vesentlig både som sjangerhistorisk inngripen og som bestialsk skueplass for amerikanske myter.