I et innlegg i Klassekampen 25. februar skriver jeg om behandlingen av min søknad om erstatning har fått av Norsk pasientskadeerstatning (NPE). Jeg skriver om hvordan tvangsmedisinering i psykiatrien har påført meg en alvorlig og irreversibel skade i nervesystemet, om hvordan NPE har ignorert medisinsk dokumentasjon som sier at skaden skyldes medisineringen – inntil et brev til direktøren fikk dem til å snu om. Og jeg skriver om hvordan de fikk vridd det til så de allikevel kunne opprettholde sitt avslagsvedtak, blant annet ved å sette lovens anbefaling om å gi pasienten mulighet for å uttale seg på nytt, til side. NPE har forholdt seg tause inntil det kom et støtteinnlegg fra Lars Olle Engaas 4. mars. Dagen etter kommenterer de innleggene. Og mitt første spørsmål, etter å ha lest hva de skriver, er: Hvordan kan et statlig forvaltningsorgan tillate seg å være så likegyldig overfor en offentlig fremført kritikk?