Nyleg såg eg den tyske stjerneregissøren Wim Wenders’ dokumentarfilm «Pope Francis: A Man of his Word» (2018), eit portrett av pave Frans som nærast er fritt for kritikk og mest som ein lovsong på lerretet. Eg stussa naturlegvis over Wenders’ andektige og velvillige innstilling, men etter kvart byrja eg også å grunde på kvifor Vatikanet vel å assosiere seg med den radikale bodskapen om sosial og økologisk omvelting som kjem til uttrykk i filmen.