I Fokus-spalta i Klassekampen 15. februar forteller Alf Skjeseth at han ved lesning av Tor Bomann-Larsens bok «Hjemlandet» har fått inntrykk av at «London-regjeringa med Trygve Lie i spissen tidleg bandt Norge til eit vestleg forsvarssamarbeid».
Bomann-Larsen må sjøl svare på om Skjeseth har lest boka hans riktig eller galt. Skjeseths framstilling røper uansett mangel på kjennskap til en av de viktigste interne konfliktene i Nygaardsvold-regjeringa i London under krigen. Den motsigelsen gikk mellom på den ene sida statsrådene Oscar Torp og Trygve Lie og på den andre sida statsminister Nygaardsvold og kirkeminister Nils Hjelmtveit, foruten Halvdan Koht så lenge han var utenriksminister.
I erindringsboka «Vekstår og vargtid» fra 1967 forteller Hjelmtveit at før Koht høsten 1940 gikk av og Trygve Lie tok over som utenriksminister, øvde forsvarsminister Torp og daværende justisminister Trygve Lie et sterkt press på Koht for å få han til å arbeide for en fast og varig samarbeidsavtale mellom Norge og Storbritannia.
Hele regjeringa var enig om å inngå en militær avtale om at ingen av de to landa skulle gå ut av krigen før de begge var frie. Men det Lie og Torp prøvde å få en gjenstridig Koht med på, var en politisk avtale om et forpliktende samarbeid etter at fred var slutta. Her delte regjeringa seg. Hjelmtveit, Nygaardsvold og Koht mente at regjeringa ikke hadde lov til å inngå en slik avtale. De fullmaktene Stortinget hadde gitt regjeringa på Elverum 9. april 1940 til å styre inntil Stortinget igjen kunne komme sammen i et fritt Norge, ga ikke regjeringa lov til å binde landet til en bestemt alliansepolitikk i framtida.
Det var britene sjøl som torpederte den videre diskusjonen i regjeringa om dette, da de etter ønske fra den belgiske og den nederlandske regjeringa endra standpunkt til at avtalen ikke skulle være bindende for tida etter at fred var slutta og de okkuperte landa hadde fått sin fulle frihet tilbake.
«Det var altså ikke kong Haakon mot regjeringa med Trygve Lie i spissen.»
Hjelmtveit kommenterte dette syrlig i sine memoarer med at den hollandske og belgiske regjeringa hadde forsvart alle folks rett til å avgjøre sin egen framtid, noe det hadde vært delte meninger om i den norske regjeringa. Og han skreiv at han sjøl i diskusjonen om retningslinjene for norsk utenrikspolitikk etter krigen, som Trygve Lie begynte å utarbeide straks han hadde tatt over utenriksdepartementet fra Koht, satte seg imot alle forslag til avtaler som bandt Norge lenger enn krigen varte.
I mai 1944 behandla regjeringa et forslag fra forsvarsminister Oscar Torp om grunnlaget for planlegging av forsvaret etter krigen. Her tok Hjelmtveit og Nygaardsvold igjen, nå sammen med Ystgaard, Frihagen, Støstad og flere statsråder, kraftig avstand fra at regjeringa på noen måte skulle binde seg til et framtidig forsvarsprogram, og sto på at diskusjonen bare måtte være prinsipiell og ikke forpliktende for etterkrigstida. (Se Harald Berntsen: «I malstrømmen. Johan Nygaardsvold 1879 – 1952», s. 581f.)
I kontakt med britene og amerikanerne fortsatte Trygve Lie likevel underhåndsdrøftinger om et atlantisk forsvarssamarbeid etter krigen, dels skjult for regjering og statsminister.
Det var altså ikke, som Skjeseth gir inntrykk av, kong Haakon mot regjeringa med Trygve Lie i spissen. Det var derimot slik at Hjelmtveit og Nygaardsvold fikk følge av kong Haakon, som trass i sin nære tilknytting til Storbritannia holdt fast ved konstitusjonen og småstatenes rett til sjølstendighet overfor stormaktene (for øvrig på linje med Høyre-lederen, den konstitusjonelle småstatsforkjemperen J. C. Hambro).
En annen ting som Skjeseth ikke kom inn på i artikkelen sist fredag, var at etter frigjøringa gikk kong Haakon, i motsetning til Hambro, sterkt inn for at de to vennene av britene Lie og Torp måtte bli med i den nye samlingsregjeringa trass i at resten av Nygaardsvolds eksilregjering gikk av. Det var neppe heller britene motstandere av.