Da Margit Sandemo døde 1. september 2018, sendte jeg en melding til min filmkollega Guðrún Daníelsdóttir på Island om at «Margit er látin». Hun ringte meg straks tilbake, og mens jeg satt i senga på loftet i et gammelt fiskerhus på Sørvestlandet, snakket vi om hva Margits bøker hadde betydd for oss. Vinden dunket mot det skrøpelige vinduet lik et sultent spøkelse som ville inn og nære seg av sjelen min. Et par meter utenfor huset reiste havet seg, og det føltes ikke som om avstanden var stor til det dødsriket som Margit hadde fabulert så mye om.