Mye oppdagerglede når Musica Antiqua Köln på rabiat overlegent vis tar for seg BWV 1046–1051.

Gjennom et ganske langt liv som klassisk orientert har jeg hørt mye klassisk musikk. Selvsagt ikke nok, men likevel ganske mye. Det meste av det jeg har hørt er antakelig glemt, selv om jeg ikke er dummere enn at jeg skjønner at det sitter en del igjen langt der bak i min musikalske hukommelse. Like fullt er det noen lytteøyeblikk som sitter klistret, øyeblikk der musiseringen så å si har blåst verket inn i denne hukommelsen.