18. desember 1940 meddelte en samlet Høyesterett at de trakk seg, med virkning fra siste arbeidsdag før rettsferien, 21. desember. Flere av dommerne kom senere til å bli aktive deltakere i motstandskampen, men beslutningen deres om å fratre kom likevel til å stå som deres viktigste bidrag til kampen mot de nazistiske okkupantene. «En fungerende øverste domstol ville være det ytterste bevis på at det nye regimet ikke bare sto for håndhevelse av lov og rett, men at det representerte en kontinuitet, en videreføring av det gamle. Et slikt bevis ville være et skarpt ideologisk redskap, fordi det ville være et tegn på at alt i det nye tålte offentlighetens lys, at det var rett og fornuftig det som foregikk.»