Eit blaff av varm luft slo mot meg då eg kom ut av metroen. Den varsla demoen var allereie godt synleg på plassen ved Colosseum. Det var 20. juni, verdas flyktningdag: folk stod og sveitta i solsteika med banner rulla ut mellom seg. Der var eritrearane frå Comunità della pace, ein brakkeby nordaust i Roma. Ei lang liste organisasjonar og parti hadde kome ut for å demonstrere mot skjerpa grensekontroll og forsvare retten til å flykte. Overalt var det folk i dei raude kapsane til CGIL, den største fagforeininga.
Kontroll: Er det vi gjør for å forlenge livet, også med på å forringe det?
I KROPPENS VOLD
For noen år siden var jeg opptatt av fellesskap i litteraturen, de sosiale, politiske og historiske fellesskapene som blir beskrevet i ulike bøker – og det fellesskapet man som leser trer inn i når man leser en bok andre har lest før en. Jeg innbilte meg lenge at interessen kom av at jeg, vi, lever i en tid der solidaritetstanken er under press fra så mange hold, og det er for så vidt sant. Men jeg forsto etter hvert at jeg gravde i tematikken fordi det var jeg som syntes fellesskap var vanskelig. Det var et problem jeg, for egen del, prøvde å nøste i, jeg som følte meg utilpass i de fleste kollektiver, enten det var demonstrasjonstog (umulig, uansett hvor mye jeg støttet saken), felleslunsjer (anstrengende, uansett hvor godt jeg likte de tilstedeværende), eller fagkonferanser (klaustrofobisk, uansett hvor inspirerende de i øyeblikk kunne være).