Det er noe utidsmessig ved danske Andreas Vermehren Holms (f. 1988) poesi, som vekker min leselyst. Diktene kombinerer sosialt engasjement og moralsk indignasjon med eksperimentell litterær form. Hvor ofte ser man ikke at sosialt engasjement blir gitt en trygg og traust realistisk litterær form? Og motsatt, at den formmessig litt mer vågale, eksperimentelle litteraturen kaster ut det poetiske jeg-et, og avstår fra muligheten til politisk-moralsk indignasjon, for å gi plass til språklig innovasjon? Vellykket overskridelse av skjemaet er mindre vanlig enn man skulle tro. Holms litterære originalitet ligger i at han overskrider skjemaet – og lykkes.