«Lohengrin» er noe av det mest magiske Richard Wagner komponerte, der det latterlige aldri er langt unna.

Ingen seriøse Wagner-lyttere liker denne historien om svanen. Som om svanen er et offentlig transportmiddel, liksom, og det i den siste av Wagners romantiske operaer, «Lohengrin», urframført av Franz Liszt i Weimar i 1850. Likevel synes jeg dette er en god historie. Det gjør noe med dette selvhøytidelige og sprikende verket. Historien minner om den såkalte «romantiske ironi», selv om det ikke er det. Altså at det kommer en kommentar i verket om verket fra en av aktørene i verket som punkterer fiksjonen. Og det passer fint i en opera som «Lohengrin», der den minste feil fører til at operaen havner i det latterlige.