I går gikk jeg omsider inn på Hotel Bristol, fant bibliotekbaren og bestilte meg en kanne av den varme sjokoladen som jeg for lenge siden leste at hadde høstet gode anmeldelser. Den var temmelig ordinær, men jeg ble ikke skuffet. Den smakte barndom. Det var som å komme inn i en egen verden; inventaret, kelnerne, de pene gamle damene, taffelmusikken. Jeg kjente meg som i en scene fra Downton Abbey.
Frihet: I Klaus Hagerups barnebøker blir den voksne, regelstyrte verdenen opphevet.
En gang spurte jeg Klaus Hagerup om han skrev med et avklart plott om Markus Simonsen, denne usikre tretten-fjortenåringen som vedvarende snubler inn i sin egen ungdomstid. Hagerup ristet energisk på hodet. Som så mange forfattere påsto han at det skjer når han skriver. Jeg tviler ikke på at det er sant. Men om Hagerup etter mange år som dramatiker, skuespiller og teaterinstruktør ikke var mannen som holdt forelesninger om dramaturgiens hovedprinsipper og avstikkere, er det få romanforfattere som behersker det bedre, og få iscenesetter sine hovedpersoner så effektivt som ham. Og om det skjer planlagt eller intuitivt, trodde han vel at bare nybegynnere kunne ha interesse av.
