Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Anmeldelse

Et rom å tenke morskap i

Framtida: «Morskap» klargjør hvorfor vi kvinner ikke for enhver pris må bli mødre – og hvorfor vi trenger bøker.

Litteratur

Sheila Heti

Morskap

Litteratur

Oversatt av Johanne Fronth-Nygren

Gyldendal 2018, 312 sider

Iblant, som frivillig barnløs, får man følelsen av at personer som har valgt å få barn, ønsker at andre tar samme valg som dem – slik slipper de kanskje å fundere over om valget egentlig var det rette, eller tenke på om man da får brukt seg selv og sine talenter slik man skulle ønske. For slike funderinger er omsonst; man kan ikke angre på barn man har fått.

Men nettopp dette spørsmålet, om man kan fortsette å være fri selv om man får barn, er omdreiningspunktet for Sheila Hetis «Morskap». Vi følger en skrivende kvinne som forsøker å finne ut om hun skal ha barn eller ei. Hun opplever at noen presser på for at hun skal føre slekten videre, mens kjæresten Miles helst vil slippe. For ham står valget mellom å være en bra kunstner eller en god forelder. Han mener det ikke er mulig å være begge deler.

Hun går metodisk til verks: snakker med venner, en spåkone, en tarotkortleser og kaster mynter. Helt siden hun var barn, har hun riktignok tenkt at barn ikke er noe hun vil ha, men det sosiale presset gjør henne usikker – og denne usikkerheten får en fruktbar side utover refleksjonene rundt barn. Hun bruker det hele som et medium for å finne ut av hva som er verdt noe i livet.

EKSISTENSIELT: Kanadiske Sheila Hetis går metodisk til verks i boka «Morskap». FOTO: STEPH MARTYNIUK

En av bokas kvaliteter er friheten den manifesterer gjennom forfatterens essayistiske hopping fra den ene scenen til den andre, den ene tanken til den neste. Dette er subjektnære tankebaner som forankres i hennes egne stemninger og tanker. «Objektive» kilder som forskning eller statistikk på barnløshet, konsulteres ikke. Mest av alt er dette hovedpersonens dialog med seg selv, som drives av dagsformen og det som måtte oppta henne i øyeblikket. Lange passasjer i boka inneholder drømmetydning og dialogen med myntene hun kaster. Dette er en «løs» fortelling som ikke forteller en kronologisk historie, men kanskje snarere er en fordypelse i en serie av situasjoner og en ferd gjennom alle mulige retninger eksistensiell tvil kan ta.

Selv om man egentlig ikke – i utgangspunktet – ønsker barn, siver problematikken inn gjennom andres ønsker og krav. En mannlig venn av henne uttrykker det slik: «Folk tror de eier kroppen din; de tror de kan fortelle deg hva du skal gjøre med kroppen din. Menn ønsker å kontrollere kroppene til kvinner ved å forby abort, mens kvinner prøver å kontrollere kroppene til andre kvinner ved å presse dem til å få barn.»

Hetis bok, som kategoriseres som en roman, åpner et rom for refleksjon over hvordan politiseringen av kvinners reproduksjon både uttrykkes gjennom direkte undertrykkelse og et indirekte konformitetspress. Hovedpersonen erfarer både hvordan en mannlig lege forsøker å presse henne til å gjennomføre et svangerskap da hun er i begynnelsen av tjueårene, og hvordan voksne kvinner oppfordrer henne til bare «å kaste seg ut i det» da hun blir eldre.

Har man reprodusert seg, tar man på seg ansvaret for å videreføre sin slekts historie, men man bidrar også i en langt videre samfunnsmessig forstand: Når nye mennesker fødes, vokser de ikke bare opp som små individer som knytter familier sammen. Barn har hender som på sikt skal løfte, bære og forbruke. De er selve samfunnets nav, og når man lager dem, er man ansvarlige borgere som får hjulene til å gå rundt.

«Her er Heti inne på noe essensielt.»

Dette tematiseres bare indirekte i «Morskap», men det hadde vært interessant om Heti dvelte mer ved hvor konformitetspresset kommer fra, all den stund det neppe er særlig vondt ment fra dem som utsetter henne for det.

For kvinnen som ønsker å definere seg hinsides sine reproduktive egenskaper, kan konformitetspresset like fullt oppleves påtrengende og krenkende. Bokas styrke er at den viser at et slikt press gjør det vanskelig å tenke fritt om hvem man er og hvor man skal: «[ ...] jeg vil ikke at ‘ikke en mor’ skal være en del av den jeg er. At identiteten min skal være det negative av en annens positive identitet».

Her er Heti inne på noe essensielt. For hva er egentlig frihet? Det er muligheten til å være noe som ikke defineres av andre, i hvert fall ikke på grunn av noe man mangler. Det litterære rommet som åpnes her, handler imidlertid ikke bare om barnløshet og identitet, men også om hva skriving kan tilføre et menneskeliv: retning og en mening. Hovedpersonen sammenligner til og med det å skrive bøker med å sette et barn til verden, siden litteratur både overlever forfatteren og hennes tid: «En bok lever i ethvert menneske som leser den. Du kan ikke kverke den.»

Finner hovedpersonen ut av om hun skal ha barn eller ei? Dette blir hengende litt i det blå, men det er heller ikke så viktig; med «Morskap» har Heti skapt et fascinerende rom for å tenke rundt et underkommunisert tema i vår tid, nemlig hvordan man kan skape mening med livet hvis man ikke lever i en konvensjonell familie. Det er vel verdt å tenke på i et land der de familiepolitiske velferdsordningene er så gode at vi egentlig ikke har praktiske unnskyldninger for ikke å reprodusere oss.

Men kanskje vi har eksistensielle beveggrunner som burde utforskes nærmere?