Livet på landet
Nytte: Sigmund Løvåsen lyrikkdebuterer med ei bred vifte dikt om å leve i og med åker og skog.


Sigmund Løvåsen
Med øksane dei haustar inn
Litteratur
Samlaget 2018, 78 sider
Omslaget på «Med øksane dei haustar inn» viser et svart-hvitt fotografi av en mann i arbeidsdress som holder en hjelm i høyre hånd og hviler en motorsag mot venstrehofta. Da jeg så bildet og tittelen på Sigmund Løvåsens første diktsamling, tenkte jeg at dette var gammelmodig ordstilling, attpåtil en rar tid for agrar-arkaisk nostalgi! Men på side 48 kom «Øksa», kortdiktet tittelen er hentet fra:
Eg hogg fast øksa i den ferske
eikestubben
Neste morgon hadde skaftet
byrja spire
«En ettermiddagsstille preger diktene.»
Når eg er daud, skal døtrene
mine verje seg
med øksane dei haustar inn.
Den vesle firversingen gjør nytte av bokens hovedtema: vekselbruket mellom skog og mark og småbøndene som lever og har levd med naturen. Løvåsen skriver sin død sammen med eikestubben, og lar stubben og skaftet gro sammen over natten – kanskje var de en gang samme tre? Og enda vakrere: Økseslagene – når en far må være streng, fornuftig – blir til døtrenes nødvendige verge for framtiden.
Skogen gror og felles, buskapen beiter og føder, fuglene bestiller tur–retur, alt mens den norske bonden – her i Trysil og Oppegård, tror jeg – observerer og jobber hardt. Han kjenner både jærtegn og kommunalpolitikk. En viss ettermiddagsstillhet og langsomhet preger diktene, boka kan sågar leses som en serie meditasjoner og nedslag i et moderne jordbruks- og småbarnsfarsliv. De lange linjene ivaretas fra våronn til slåttonn, som bibellesning, rødlister, odelsrett, og ikke minst til hva eikene – gjennomgangstreet i samlinga – har sett: «Seksti år i skuggen er ikkje lenge om ein først har fått stå to hundre år i sol og har nye to hundre år framfor seg.»
Denne tanken om at eika har «sett» store forandringer – både «piggtråd frå beite og fangeleir» – kan så visst være anskueliggjørende, men at jorda er gammel, er ofte ikke trøst nok om en blir tung i nepa. Noen dikt, slik som «Det som forma landskapet», noterer ting fra steinalder til sprøytemidler, men blir mer som en rekke gjentakelser av livskulisser å regne, enn et dikt som i seg selv gjør inntrykk. Da fungerer aktivitetslisten i «Kva ein kan ta seg til i Kulturlandskapet» bedre, nettopp fordi den ikke tar for seg geologisk tid: «Høyre på Bach og skurtreskar og mannskor / Knulle i kornbingar og rundballeplast / Forsikringssvindel / Raljere over hovudstadsmenneska / Få kols og leukemi og leddgikt / Ønskje at ein aldri vart fødd til dette livet / Vaske plogen med høgtrykksspylar.»
Miljøgiften «Glyfosat» har fått et dikt der argentinske soyaåkre sprøytes med fly og arbeiderne puster giften og svelger insektene, men føder insektbarn som ikke vil kunne fly. Størrelsen på Anders Behring Breivik sitt kunstgjødselinnkjøp reflekteres over i et annet. Og et tredje dikt om en rødlistet fugl – hortulanen – viser hvordan spurvefuglen er blitt utrydningstruet på grunn av både spurvehauk, bondens kvikksølvbeisede såkorn, og den franske gourmandens preferanser. Den lakoniske avslutningslinjen «kvikksølvet steig i pikken som ein overfylt gradestokk dømt til å sprekke», peker mot produksjonsøkningen det skadedyrdrepende kvikksølvet kan gi, samtidig som det ikke er bærekraftig.
Slik kan bondelivet vise forbindelseslinjer til hele verden, likevel er samlingen sterkest i med-levende refleksjon om natur, gårdsarbeid og slekters gang. Diktene i boka styrker heldigvis hverandre og har slik sett plass til både redskapslister og enkelte humørfylte utfall fra rådmansskapet, og konseptuelle dikt hentet ut fra handlingsplaner om skogbruk.
Løvåsen har skrevet en bred diktsamling som får fram livet på landet i vår tid, gjennom nøkternhet, erfaring og en klype fandenivoldskhet – eller bondevett som det het.