Det har blusset opp en intens diskusjon om den norske motstandsbevegelsens holdning til jødene under krigen. Visste hjemmefronten om aksjonen mot jødene, og hvorfor gjorde de i så fall ikke nok for å redde flere av dem over til Sverige?

Har Marte Michelet satt fingeren på et ømt punkt i norsk krigshistorie? Mange mener hun ikke forstår situasjonen og stemningen under krigen, at det var mangel på ressurser og viktigere prioriteringer som tilsa at ikke alle jødene kunne reddes. En kan også oppleve det slik at å påstå et manglende engasjement for jødene under krigen er det samme som å ha utvist antisemittiske holdninger. I avvisningen av en slik antisemittisme ligger en forestilling om at dette var tilslutning til omfattende diskriminering og folkemord.

Da blir etterkrigstidens forestillinger om antisemittisme projisert bakover i tid og gjort til én størrelse som uunngåelig ledet til holocaust. Men slik er det ikke. For antisemittisme – som så mye annen rasisme – er et bredt spekter av holdninger og handlinger. Det dreier seg om oppfatninger om at «jøder er annerledes», «jøder holder sammen» (mot andre?), «de har penger», «de har mer innflytelse enn folk flest», via synspunkter om at «jødene er mindreverdige», «er farlige», «konspirerer mot oss», «er kapitalister og kommunister» til «jødene er fremmede», «vi vil ikke ha dem her», «de må kontrolleres», «jøder kan ikke ha samme rettigheter som ‘oss’». Men heller ikke dette leder automatisk til folkemord. Det må ytterligere diskriminering og dehumanisering til, og det fulgte i Tyskland og i nazi-okkuperte territorier i Europa. Sammen med krigens egen grusomhet ble holocaust muliggjort.

Det var få under krigen som forestilte seg eller kunne skjønne hva holocaust innebar. Derfor er det selvsagt ikke riktig å blande alle formene for antisemittisme og mene at alle med en skeptisk holdning til jøder som «de andre», så at et folkemord ville komme eller ønsket dette; og det er enda mindre grunn til å mene at folk med slike holdninger til jøder arbeidet aktivt for folkemordet.

«Også den ‘milde’ antisemittismen var en forutsetning for det som skulle komme»

Likevel, og dessverre, var også den «forsiktige» og «milde» formen for antisemittisme en nødvendig forutsetning for det som skulle komme. Det er derfor det er viktig med en diskusjon om hvem som visste hva og når under krigen. For at vi skal lære at negative stereotype forestillinger er farlige. Kanskje fører det til at man ikke vil prioritere å beskytte «de andre», de som ikke ser ut som oss, de som tror annerledes, som kommer fra andre land, mot overgrep. Selvsagt er «vi» imot folkemord, det er jo ikke det det er snakk om! Men det er jo forskjell på folk. Eller …?

Innvandrer-fiendtlighet, krav om å deportere rom-folk, begrense muslimers religionsfrihet, sette asylretten til side – og andre tiltak som rammer «de andre», de med annen kultur og/eller tro – er ille nok. Selvsagt er ikke slike holdninger og den typen diskriminering det samme som folkemord, men vi bør ha lært: Dette er forutsetninger for det som er verre, og som under de gale omstendighetene kan ende med overfall og vold (en Krystallnatt eller skyting i en synagoge), og i verste fall et folkemord.

Selvsagt kan ikke flertallet av norske motstandsfolk sammenlignes med nazistiske antisemitter som planla «den endelige løsningen» – eller for den saks skyld, med Den islamske stats krigere som ville utrydde jesidiene. Og likevel, de negativt stereotype hverdagsforestillingene om «de andre» – jødene eller jesidiene – var noe naziledere og islamistfanatikerne kunne videreutvikle til en legitimering av folkemord.

Derfor skal vi leve med «de andre», ikke ved å utslette forskjeller, men ved å utvikle toleransen for det vi ikke liker og blir provosert av i annerledesheten. For alle har rett til en tro og en kultur som er annerledes – så lenge den ikke skader noen. Vi behøver ikke respektere troen eller kulturen, men vi skal respektere retten til å ha en tro eller en kultur, til å være annerledes. Og mer enn det. Vi skal forsvare denne retten i hvert eneste tilfelle og ikke nedprioritere «de andres» menneskeverd. Derfor trenger vi også innsikt og selvkritikk. For å lære at vi ikke skal behandle «de andre» annerledes, for ikke å akseptere spredning av negative stereotypier om jøder – eller andre. For vi er alle «de andre» for noen.

Lars Gule, Eivor Oftestad, Mina Bai, Anne Kalvig og Helene Næss skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.