Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Livets rett?

Fredinand Wyller, kunstner og forfatter

Norges største militær-øvelse ble presentert for befolkningen gjennom glorifiserende informasjonsmateriale og underholdende manøvrer. Samtidig minnet 100-årsmarkeringen av første verdenskrig oss på krigens ufattelige ødeleggelser. Og hvilke globale konsekvenser den tredje vil få … Ja, det er kanskje like greit å lukke øynene. Ingen makter å fult ut erkjenne den totale ødeleggelse. Og spesielt ikke når det er vi selv som velger den.

Likevel: Denne vakre blå planeten – Tellus – så potent, – så full av liv. Som et befruktet egg, – det svever i universet, totalt prisgitt ytre omstendigheter. Har det en mening? Er det en betydning her? Vi tar vel et ansvar for denne kloden – vårt felles livs-prosjekt. Eller dreier alt om nasjonal og individuell selvrealisering?

I så fall har kanskje likevel ikke vårt embryo livets rett, – med tanke på fremtidsutsiktene til et godt og verdig liv.

ferdinand@ferdinandwyller.no

DebattHistorie

Krigsheltene Norge glemte

Erling Steen, Arendal

SEKRETÆRENE I HJEMMEFRONTEN: Ved pulten ses Karin Moestue og Hans Engen. Lillan Schrøder, moren til innleggets forfatter, til høyre. BILDE FRA ARBEIDERBLADET 16. MAI 1945, UKJENT FOTOGRAF

Et åpent brev til statsminister Erna Solberg, 24. november 2018

Din unnskyldning til norske kvinner som innledet forhold til tyske soldater under krigen har fått stor oppmerksomhet, og det er bra at urett begått under krigen blir rettet opp. Samtidig er invitasjonen som tidligere ble gitt til å foreslå anerkjennelse til ’glemte helter’ avslått av din forsvarsminister. Fire kvinnelige helter fra krigen får nå omtale i en bok av Nils R. Ringdal: «To kvinner og deres menn». Hovedpersonen i boka er min mor Lillan Steen (f. Schrøder) som var gift med Jens Boyesen under krigen.

Hun arbeidet som sekretær for Hjemmefrontens ledelse, men måtte flykte til Sverige etter å ha sluppet unna arrestasjon under dramatiske omstendigheter. Hun trivdes dårlig i flyktningmiljøet i Sverige og ville tilbake til Norge og delta i kampen mot okkupanten. Hjemmefrontens ledelse sa nei; krig er for farlig for kvinner var begrunnelsen. Hun reiste tilbake til Norge likevel, ble utstyrt med falsk identitet som Frk. Mikkelsen, og forkledd som sykepleier fraktet hun mikrofilmer i sin veske over Youngstorget til Hjemmefrontens avskrivningskontor. Hun hadde også en gasspistol i vesken, og Lillan var garantert dødsstraff hvis hun hadde blitt avslørt.

Ringdal forteller også om tre andre kvinner som gjorde en fremragende innsats under krigen: Karin Mostue, senere gift Heffermehl, Lise Fougner, senere gift Houm, Mai Eitrem som var sekretær for Jens Chr Hauge og ’Kari Trestakk’ som var dekknavn for Esther Sanengen.

«Lillan var garantert dødsstraff hvis hun hadde blitt avslørt»

Mitt spørsmål til Statsministeren er hvorfor hun mener disse kvinnene ikke fortjener å bli hedret på linje med mennene som risikerte sitt liv for fedrelandet under krigen? I boka blir kontrasten veldig tydelig til Lillans senere ektefelle og min far, Erling Steen, som bar Grini-fangenes fane i 17-mai-toget etter krigen og er hedret på alle mulige måter i tiden etterpå. Det var utvilsomt fortjent, men var hans innsats mer verdifull enn Lillans og de andre kvinnene som ’bare’ var sekretærer?

Etter krigen var det liten oppmerksomhet om dette. De største heltene var døde og de overlevende var lykkelige over å ha berget livet.

Å søke oppmerksomhet for egen innsats var utenkelig, og min mor var meget fortørnet over Max Manus som gjorde nettopp dette. Men hun ble etter hvert bitter over den forskjellsbehandlingen kvinnene ble utsatt for etter krigen.

Lillan døde i 1983, så en oppreisning vil komme for seint. Men for vår nasjons moralske anstendighet, mener jeg det er nødvendig at disse kvinnene og andre glemte helter nå får sin anerkjennelse på linje med de mennene som allerede er hedret.

Kjære Erna Solberg. Les boka til Ringdal og tenk etter om du vil gå inn i historien som den som sviktet disse kvinnenes innsats under krigen. Hilsen,

erlsteen@online.no

DebattNrk

Samtaler om selvmord

Elisabeth Swensen, lege og pårørende

Ståle Hansen og Reidar Kristiansen, vaktsjef og redaksjonssjef i NRK, mener jeg bruker «utestemme» i debatten om selvmord. De som har sett dagsrevyinnslagene 17., 18. og 19. november og fulgt saken på NRKs nettside, oppfordres til å lese min artikkel (Klassekampen 24. november) og selv avgjøre hvem som opptrer dannet eller udannet. NRK har valgt å fokusere på selvmord der det er påvist lovbrudd i psykiatrien, samt illustrert sitt poeng med én enkeltsak som massivt eksponerer en avdød og hans familie mens saken fortsatt er under behandling. NRK vet at ingen behandler med et minimum av etisk gangsyn vil ta til motmæle mot en traumatisert familie, ei heller gå i debatt om en slik enkeltsak offentlig.

Pressen har en viktig rolle som vaktbikkje for den svake part når makt misbrukes. Selv om systemkritikk alltid er viktig, er fokus på lovbrudd knyttet til selvmordssaker i psykiatrien etter min og manges mening skivebom når NRK faktisk velger å rette søkelyset mot vilkårene for de dårligste psykiatriske pasientene. Tungpsykiatrien har fått skammelig lite oppmerksomhet sammenlignet med alt det uinteressante som brettes ut i mediene om «psykisk helse». Det er for tiden mye talefør psykisk lidelse og terapeuter med medietekke, også i NRK. Fortellinger om selvmord og selvmordsforsøk er neppe underkommunisert.

Det er nesten så man må lese om igjen når NRKs vaktsjef og redaksjonssjef skriver at familien til avdøde i reportasjen «har full rett til å gi uttrykk for sin mening.» Hvem har sagt eller ment noe annet? Jeg er ikke i debatt med familien. Mange vil dele sine vonde historier med pressen, også sin egen oppfatning av skyld, i håp om at rettferdigheten skal skje fyllest.

NRK har det fulle ansvaret for hva de velger å sende, hvordan de forvalter tilgangen til mennesker i sorg og på hvilken måte stoffet blir presentert.

«NRK har etter min vurdering brutt pressens Vær Varsom-plakat på flere punkter»

Jeg kritiserer NRK for å tråkke over grenser i omtale av en avdød person og det uetiske i å brette ut hans lidelses- og sykehistorie slik den er dokumentert i journal og private lydopptak. Det åpner for en praksis der dette er greit. NRK behandler et følsomt, komplekst og trist tema på en uverdig og vulgær måte når de regisserer saken som jakt på lovbrudd. Da får det uvegerlig karakter av kriminalsak – hvem har skylden, hva blir straffen – i den vanlige seers øyne.

NRK har etter min vurdering brutt pressens Vær Varsom-plakat på flere punkter, blant dem:

§3.9. Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.

§4.5. Unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje. Gjør det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt først er avgjort ved rettskraftig dom (…)

§4.9. Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov (…)

elswense@online.no