Jeg har skrevet litteraturkritikk i snart fire tiår (!) og må ha hogd i stein veldig mange ganger: lest en bok feil, bejublet eller klandret på dårlig grunnlag, forvekslet mitt eget humør med bokas kvaliteter, latt meg rive med av allmenn irritasjon over en trend i stedet for å fokusere på enkeltverket, og så videre. Noen ganger lurer jeg på om det finnes et finlandssvensk forfatterskap som i urimelig høy grad formes – fordreies, forminskes – av min nedsaging. Eller er det en omnipotensillusjon? Kanskje det forfatterskapet fulgte sitt eget indre, og ble akkurat det det skulle bli, uberørt av min kritikk? Før rommet det finlandssvenske mediefeltet heldigvis mange flere kritikerstemmer enn min.