Selvhjelp: En gammel bok om å legge barn har plutselig skapt en voldsom foreldredebatt i Danmark.
Kristina Stoltz
I Danmark ruller det nå en giftig debatt som rydder forsidene til de store landsdekkende avisene. Noe som er litt rart, siden kilden til debatten er den 14 år gamle boka «Godnat og sov godt». Men når en polemikk blir stor nok på sosiale medier, ender den som regel opp i avisspaltene. Vanligvis dropper jeg å lese når det handler om barneoppdragelse, men jeg kunne ikke la være å følge med, siden «Godnat og sov godt» er en bok jeg kjenner til og har en mening om.
Lyttende: To bøker om uroen i Skandinavia peker på en rekke blindsoner i debattene om innvandringen og velferdsstaten.
Jonas Bals
MYE PÅ SPILL: Flere av bidragene peker på faren for å klientifisere ressurssterke mennesker som har klart å ta seg helt til nord, men trekker dramatiske beslutninger om velferdsstaten. Her fra et flyktningmottak i Kirkenes i 2015. FOTO: CORNELIUS POPPE, NTB SCANPIX Poppe, Cornelius
Sven Egil Omdal (red.)
Skandinavisk uro. Norske, danske og svenske tilstander
Litteratur
Forlaget Press 2018, 236 sider
Sensommeren og høsten 2015 var det valgkamp i Norge. Valgkamper handler om viktige ting: om hvordan samfunnet skal styres, og hvordan makt og ressurser skal fordeles. Likevel fikk jeg flere ganger en følelse av å holde på med småtteri og bagateller når jeg sto på stand, holdt foredrag eller gikk på husbesøk. Rett nedi gata fra der jeg bor, lå nemlig det nasjonale asylmottakssenteret. Utover sommeren kom det stadig flere mennesker dit. Kapasiteten ble etter hvert sprengt, og folk i nabolaget måtte trå til for å sikre menneskene som samlet seg utenfor lokalene, grunnleggende verdighet. Kafeer og restauranter donerte mat, det ble samlet inn klær, og barna i nabolaget ga bort lekene sine til de nyankomne barna, som de lærte at hadde flyktet fra krig og bomber. Ulike lokale grupper oppsto under samlebanneret Refugees Welcome, og sørget for at folks første møte med Norge ble veldig mye bedre enn det ellers ville vært: De fikk et varmt måltid, og ble ønsket velkommen til det som sannsynligvis skulle bli deres nye hjemland. Noen ganger avslutta jeg dagen utafor mottakssenteret på Tøyen, og fikk på den måten møte det som raskt ble døpt til «flyktningkrisa» ansikt til ansikt. Noen av dem jeg møtte, var høygravide kvinner som hadde reist i uker og måneder, andre var barn på alder med mine egne. Lite føltes mer meningsfullt og viktig enn å bidra til at de fikk en varm velkomst.