24. mai 1945 trer seks forfattere sammen i en gruppe oppnevnt av Den norske Forfatterforenings styre. I gruppen er foreningens formann og to andre styremedlemmer. Gruppens møter tiltres av tre fremtredende jurister. Før årets utløp har deres vedtak ført til eksklusjon av 16 medlemmer for godt, fem er ekskludert fra ett til fem år, ytterligere tolv har fått andre straffer. For samtlige av disse 33 forfatterne innebar vedtakene at de for lengre eller kortere tid ble forhindret fra å publisere eller motta andre litterære oppdrag.

Denne gruppen var forfatterforeningens æresrett. Dens mandat var å «foreta innstilling ang. de medlemmer som på grunn av nasjonal svikt under krigen har gjort sig uverdig til å være foreningens medlemmer, samt å foreta de nødvendige skritt like overfor dem som ved mindre god holdning har kunnet svekke foreningens anseelse»

Slike æresretter ble nedsatt av alle kunstnerorganisasjoner tilknyttet Norges Kunstnerråd, med omtrent samme mandat. Norges kunstnerråd var ankeinstans for de æredsømte.

Mer enn hvert femte av forfatterforeningens 175 medlemmer i 1940 var eller ville blitt rammet av æresrettens vedtak. Æresrettens arbeid gjaldt både foreningens og det enkelte medlems ære. Rettens viktigste straff var tap av ære, som om den samtidig gjenvant sin.

Etter en uravstemning blant medlemmene fikk æresretten følgende myndighet:

A) Alle medlemmer av NS ekskluderes av æresretten

B) Forseelser som ikke er landssvik, men faller inn under foreningens eksklusjonsparagraf henvises til avgjørelse på årsmøtet

C) Forseelser av lettere art avgjøres av æresretten og offentliggjøres uten debatt på årsmøtet.

For de som ikke ble ekskludert på grunn av medlemskap i NS ble det vedtatt følgende tre mulige straffer:

A) Tidsbegrenset tap av medlemskap

B) Tap av retten til å inneha tillitsverv

«En stor kunstners tapte ære var også et ærestap for Norge.»

C) Misbilligelse med henstilling om for en tid å avholde seg fra publisering.

Foreningens formann var Alex Brinchmann. Han var også formann i æresretten og formann i ankeorganet Norges Kunstnerråd. Æresretten gjorde sine egne undersøkelser, stort sett utført av Brinchmann. Lite ble skriftliggjort om hans kontakter med dem som ble gransket. Ingen av de 33 dømte fikk møte i æresretten for å tale sin sak. Ingen talte deres sak på foreningens medlemsmøter, eller dens årsmøte.

Utenom eksklusjon var ingen straffer hjemlet i foreningens lover. Æresretten tiltaler, men de tiltalte får ikke svare på tiltalen. Æresretten dømmer, men de tiltalte får ikke forsvare seg. Æresretten er delvis lovgiver, og den gransker, utferdiger tiltaler, og dømmer og måler ut straffer. Den var allmektig.

De 16 som ekskluderes varig av forfatterforeningen er de som man vet eller antar har vært medlemmer av Nasjonal Samling etter 9. april 1940, og som man derfor antok ville bli stilt for retten i en landssviksak. Her fulgte æresretten den samme praksis for utrenskning som var vedtatt for statstjenestemenn, men i staten avventet man den endelige dom til etter at landssviksaken var behandlet. I slike saker ble vanlige prosedyrer for straffesaker fulgt. Det ble de ikke i forfatterforeningens æresrett.

Norges Kunstnerråd hadde som ankeinstans for æresdømte kunstnere av Justisdepartementet fått oppnevnt en rådgivende nemnd av tre fremtredende jurister. Dette var de samme tre som hadde deltatt på møter i forfatterforeningens æresrett høsten 1945. De skulle altså ta standpunkt til klager over dommer de selv har vært med på å felle. Noe spørsmål om inhabilitet ble bare reist av et par av de æresdømte.

17. august 1945 besluttet æresretten å ilegge Ejlert Bjerke og André Bjerke ett års karantene, altså publiseringsforbud. Begge måtte betale kr 10.000 til et humanitært formål av sitt honorar for oversettelsen av Johan Ludvig Runebergs store diktsyklus «Fenrik Ståls sägner» som utkom på det nazifiserte Stenersens forlag i 1944. På høstmøtet 1. oktober ble Ejlert Bjerkes eksklusjon og karantene forlenget til tre år. Han skrev 27. januar 1946 til Norges kunstnerråd: «Når jeg tidligere ikke har appellert den avsagte dom over mig, er grunnen den at Rådets ankenemnd for en overveiende del besto av granskningskomiteens egne medlemmer, og enhver appell således måtte ansees nytteløse. Denne redegjørelse ble forelagt komiteen først efter den summariske dom. Granskings-materialet hadde ikke på forhånd vært forelagt oss til eventuell korrigering.»

Han påpekte også det urimelige i den doble straffen: Det yrkesforbud han var idømt, gjorde det umulig for ham å skaffe inntekter til å betale boten. Det samme gjaldt sønnen André Bjerke. I den senere behandling i 1946 ble kravet om betaling av en bot frafalt for begge, men ikke det tidsbegrensede medlemstapet og det publiseringsforbud som fulgte av det.

Det de æresdømte ble straffet for kunne være meget forskjellig fra kunstnerorganisasjon til kunstnerorganisasjon. Straffene kunne variere fra varig eller tidsbegrenset tap av medlemskap, tap av tillitsverv eller forbud mot å kunne ta tillitsverv i en viss periode, forbud mot å utgi bøker, få oppført komposisjoner, stille ut eller ha roller på teater, forbud mot å søke stipendier, bøter, og inndraging av fortjeneste. Det var også vanlig at æresretten uttalte misbilligelse av ulik styrke. For forfatterne fikk æresdommene konsekvenser i form av boikott fra forleggere, tidsskrifter, bokhandlere, biblioteker og lesere. Æresdommene fikk resultater som lignet på den sensur og de forbud de var blitt utsatt for under NS-regimet.

Den verste straffen var for de fleste tap av ære og anseelse. Slike æresdommer kunne gå svært sterkt inn på den enkelte kunstner, også om straffen i seg selv var ubetydelig. En æresdom svir ekstra, fordi den går på selvfølelsen løs.

I Dagbladet skrev redaktør Einar Skavlan etter at komponisten David Monrad Johansen i november 1945 var blitt dømt til fem års straffarbeid: «Kultursvikeren er blant de farligste og forakteligste av landssvikerne, og det er riktig å slå fast deres skjerpede ansvar.» Kunstnere ble bedømt strengere enn andre. Slikt tenkte også æresrettene.

En stor kunstners tapte ære var også et ærestap for Norge, og dermed et svik av den nasjonale sak. Det kan forklare hvorfor æresrettenes eksistens så fort ble glemt og dens effekter bare eufemisk omtalt. Det førte også til at det for flere kunstnere bare levet rykter om deres nasjonale svik, et slags landssvik, uten at realitetene bak var kjent. Også i Klassekampen er det fremkommet feilaktige påstander om dette rettsoppgjøret.

Den norske Forfatterforening har nå erkjent denne skampletten. I akkurat denne saken har også Alf Larsen fortjent en unnskyldning like meget som de andre 16.

Teksten er en forkortet versjon av innledningen Solhjell holdt på åpningen av Den norske forfatterforenings 125-års jubileumsseminar, sist torsdag.