Da jeg var ung litteraturstudent havnet jeg – antakelig i likhet med mange andre tjue år gamle brushaner – ikke så sjelden i den typen fruktesløse litteraturdiskusjoner som har «Hva er best?»-spørsmålet som premiss. Den mest irriterende diskusjonen handlet om språk, nærmere bestemt: Hva er best av norsk og engelsk (underforstått: for norsktalende)? Tjue år senere har jeg fortsatt vanskeligheter med å forstå motpartene i disse diskusjonene: Om man har norsk som morsmål og dagligspråk, er norsk det språket man leser, skriver og tenker klarest på – er det egentlig noe å diskutere?