På denne tida av året tenker jeg alltid på det diktet som slår fast at året har 16 måneder – november, desember, januar, februar, mars, april, mai, juni, juli, august, september, oktober, november, november, november, november – og som tilstandsbeskrivelse blir det liksom enda litt sannere og mer passende for hvert år som går, blir det ikke? Det sjokkartede gufset når man går ut av døra om morgenen kjennes mer nådeløst enn gufset fra i fjor, og sykkelturene til jobb der fingrene fryser seg fast mot sykkelstyret er mer smertefulle enn jeg husket dem som. Og mørket som så plutselig faller på, er det ikke enda mørkere enn i fjor? Når kveldene kommer forvandles jeg til en bjørn som forbereder hiet sitt for vinteren, jeg graver i skapet etter halvspiste sjokolader eller en kjeks eller cheerios, sovner tidligere, våkner seinere. Treningskortet ligger ubrukt i lommeboka, og i sofaen er det nærmest dannet en permanent innhuling formet som kroppen min – november, november, november, november. Det er liksom nok allerede – vi har brukt en måned på å hylle høsten, ta bilder av trærne i det fine lyset, vi har plukket kasser med epler og gått søndagstur på søndagstur. Men når kalenderbladet snur og vi skriver november, er det som om lufta har gått ut av høstballongen, og lyset er ikke spesielt fint lenger heller. Det er flatt og grått og plutselig helt mørkt. November, november, november, november. Men så kommer naboen over, eller ei venninne, eller en bror. Mannen kommer hjem etter seine timer på jobb. Vi tenner stearinlys og har pappvin stående, fyrer i ovnen og kommer på at Robyn nettopp slapp plata si. Når alt annet er ubrukelig, når fire måneders mørke ligger foran oss, så har vi i hvert fall hverandre. Spurven