Traumer kan gjøre noe med vår forståelse av tid og egen kropp. For noen blir språket et verktøy for å konkretisere en kaotisk verden.
«Have you ever confused a dream with life? […] Or thought your train moving while sitting still?» spør Susanna Kaysen i sin bestselgende memoir «Girl, Interrupted» (1993), som handler om hennes år på en psykiatrisk avdeling for jenter på 1960-tallet. Boka er humoristisk og lakonisk, men den er også skrevet i en fjern, drømmeaktig tone. Kaysen virker underlig ekstern i sitt eget liv, på innsiden av institusjonen og på utsiden av seg selv.
