Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Kronikk

Den store ansvarsfraskrivelsen

En serie «store politiske vekkelser» har hjemsøkt Europa. Forstår de etablerte europeiske elitene egentlig populismen?

ET (NYTT) POLITISK JORDSKJELV: Da de to populistiske partiene Lega og Femstjernersbevegelsen dannet regjering i Italia i vår, ble det kalt nok et slag mot den liberale verdensordenen. Her feirer lederen av Femstjernebevegelsen Luigi de Maio valgseieren i mars. FOTO: ALBERTO PIZZOLI, © AFP /NTB SCANPIX ALBERTO PIZZOLI

Forsommeren 2017: Frankrike forbereder seg på presidentvalg, Marine Le Pens Front National står sterkt. Nervøsiteten er stor i Brussel og andre europeiske hovedsteder, media flommer over av bekymrede analyser. Et av de mest siterte bidragene er forfatteren Anne Applebaums «Is this the End of the West as we know it?». Allerede året før spådde hun dominobrikkenes fall: At britene går ut av EU. At Trump blir president i USA. Og at Marine Le Pen vinner det franske presidentvalget. Nå har to av tre blitt virkelighet. «Jeg kan ikke huske noe annet øyeblikk som er så dramatisk: Nå er vi bare to eller tre dårlige valg unna slutten på Nato, slutten på EU og kanskje slutten på den liberale verdensordenen», advarte Applebaum i Washington Post. Det tredje dramaet ender imidlertid annerledes. Den unge kometen i fransk politikk, Emmanuel Macron, slår Marine Le Pen. Lederskribenter, statsråder og EU-kommissærer trekker et lettelsens sukk. Krisa blir avblåst, det samme gjør den spirende ettertanken om årsaken til den folkelige protesten.

Dette er et utdrag fra boka «Det forsvundne folk» (2018), oversatt av Lars Nygaard.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?