Du kan bla til neste sideBla med piltastene
VitenLogikk

Argumentasjonens kunst

Moralske markeringer, avbrytelser og latterliggjøring tar mer og mer over for argumentasjon i offentlig debatt.

Bjørn Vassnes
HØR, HØR! Et godt argument er verdt å lytte til. Motsatt er det lett å begå ønsketenkning eller feilslutninger, som en av de mest kjente fra «Jeppe på Bjerget»: « ... ergo er Mor Nille en sten.» Her fra en oppsetning av skuespillet på Nationaltheatret i 2003, med Bjarte Hjelmeland i rollen som Jeppe. FOTO: BJØRN SIGURDSØN, NTB SCANPIX Sigurdsøn, Bjørn

Noen sier at vi lever i en «post- fakta»-verden, fordi hva som er fakta ikke lenger synes å være så viktig. Men dette er bare ett aspekt ved et større problem: det at vi ikke lenger bryr oss om å argumentere skikkelig, men mest slår hverandre i hodet med skjellsord. Da blir det også umulig å enes om hva som er fakta.

Tenk en gang til!

Walter Sinnott-Armstrong er professor i praktisk etikk ved Duke University, og har et onlinekurs – «Think Again: How to Reason and Argue» – som er ett av verdens mest brukte. Han har undervist i argumentasjon i over 35 år og skriver at «mens jeg lærte mine studenter kunsten å argumentere, mistet resten av verden denne evnen. På åttitallet var det ikke vanskelig å finne argumenter på begge sider i debattene. I dag finner jeg bare slagord, påstander, vitser og spydigheter, men svært få egentlige argumenter.»

Han mener denne dreiningen i offentlig debatt – vekk fra argumenter – er en viktig faktor i den markante polariseringen som har skjedd i USA de siste tiårene, en utvikling flere undersøkelser har dokumentert. Og mye tyder på at også andre land (inkludert vårt eget) kommer etter. Sosiale medias ekkokamre og vanlige medias behov for «friske» utvekslinger bidrar til å gjøre rasjonell argumentasjon «gammeldags», noe som øker polariseringen.

Premissgiverne

Argumentasjonskunst finnes også i andre kulturer enn den vestlige – som hos tibetanske buddhister, som har utviklet dette til en egen «sport». Men det var grekerne, ikke minst Aristoteles, som formulerte prinsippene som karakteriserer god argumentasjon, som vi senere har hatt som rettesnorer for debatt og vitenskap. Det er også slik at når vi resonnerer på egen hånd, følger vi de samme prinsippene som når vi argumenterer med andre.

Et argument eller resonnement i aristotelisk forstand, starter med noen – helst to – påstander eller premisser – som danner utgangspunktet. Ved å sammenstille premissene, kommer man så til en konklusjon. At noe er en argumentasjon, og ikke bare en mer tilfeldig rekke av setninger, kan identifiseres ved såkalte argumentmarkører: Dette er små, enkle ord, som «derfor», «så», «fordi», eller det klassiske «ergo». «Per liker ikke utlendinger. Derfor stemmer han Frp». «Hanne vil ikke la seg vaksinere. Det er fordi hun tror hun kan få hiv av det.»

Mor Nilles feilslutning

Det er flere grunner til å bruke argumenter. Det kan være for å forsvare en mening: «Jeg tror ikke på Gud, fordi det er for mye ondt i verden». Eller for å rettferdiggjøre en handling: «jeg stemte Høyre, fordi jeg tror på det private initiativ». Et argument kan også være en forklaring: «Det er ikke rart at Jens strøk til eksamen. Det er fordi han røyker for mye hasj».

Men hva avgjør om en argumentasjon – eller et resonnement – er gyldig? Både premissene og måten disse sammenstilles på må være holdbare. Det klassiske eksemplet er «Alle mennesker er dødelige. Sokrates er et menneske. Ergo er Sokrates dødelig.» Mens vi fra Holberg («Jeppe på Bjerget») har det klassiske feilaktige eksemplet: «En sten kan ikke flyve. Mor Nille kan ikke flyve. Ergo er Mor Nille en sten.» I begge tilfeller er premissene tilforlatelige. Men i eksemplet fra Holberg begår Erasmus Montanus (Jeppes halvstuderte sønn) en formell logisk feil. Det er ikke bare steiner som ikke kan flyve, så slutningen er ugyldig.

Det finnes mange andre typer argumentasjonsfeil, nok til at det er utgitt hele bøker om det. Mange har med upresis språkbruk å gjøre, som at man bruker et ord i én betydning i premisset, for så, mer eller mindre umerkelig, å la det gli over i en annen betydning når man foretar konklusjonen. I diskusjoner om kjøtt kan man for eksempel starte med å nevne en undersøkelse som viser at stekt oksekjøtt gir kreftrisiko og ødelegger klimaet, for så i konklusjonen å ende opp med å ta avstand fra alt kjøtt. Et annet eksempel er debatten om flyktninger og migranter, der man ofte hopper fra det ene til det andre.

Godwins lov

Man kan også være upresis ved at man tillegger sin motstander meninger han ikke har, stråmannsargumentasjon, eller sverter ham med urimelige assosiasjoner, ved for eksempel å nevne Hitler eller Pol Pot. Eller premissene kan preges av ønsketenkning og ens egne emosjoner. Da kan man gjerne mene at det å være krenket eller forbannet er et sannhetsbevis i seg selv.

Andre typer feil er når man bruker konklusjonen som premiss: «Gud finnes, fordi det har Gud selv sagt, i Bibelen.» Eller bruker hvem som sier ett eller annet som bevis på at påstanden er feil eller riktig (ad hominem). Eller man mener at en påstand som «røyking er helseskadelig» ikke er riktig, fordi legen som sier det, selv røyker (tu quoque). Vi skal ikke ta hele listen her, de fleste slike feil kan man egentlig tenke seg fram til. Om man tar seg tid til slikt.

Tidligere var argumentasjon en del av (ut)dannelsen, i fag som retorikk og logikk/filosofi, til og med i teologi. Inntil nylig var det en liten rest av dette i forberedende prøver (ex.phil.), i hvert fall for noen. Men i dag kan mange gå gjennom hele skoleverket og helt fram til doktorgrad, uten å lære noe om de mest grunnleggende reglene for argumentasjon. Dette merkes ikke bare i den offentlige debatten, der egentlige argumenter blir stadig sjeldnere, og erstattet av moralske markeringer, avbrytelser og latterliggjørelser. Det merkes også i akademia, der relativismen ikke bare truer med å undergrave respekten for kunnskap, men også rasjonell argumentasjon.

Resonnementskurs?

Som oppslutningen om Sinnot-Armstrongs online-kurs i argumentasjon viser, er det imidlertid mange som fremdeles ser verdien i denne arven fra grekerne. Og som kanskje også forstår at redelig argumentasjon har vært en forutsetning både for demokratiet og for den vitenskapelige og velferdsmessige fremgangen verden har opplevd fram til nå. Men i en tid da «digitale ferdigheter» og alt som til enhver tid dukker opp i media skal inn i skolen, er det vel for mye forlangt at skolen også skal gi elevene den nødvendige bakgrunnen for å kunne føre en fornuftig diskusjon, eller tenke nøye gjennom resonnementer.