Mannen jeg møter midt i mai på et av mine sykebesøk, er frisk i hodet og sitter påkledd i senga, skal han dø snart? Han snakker rolig om hvordan forfallet vil skje dag for dag. Vi skyter inn en plan om biltur til «mora» i Arendal, der han først kom som flyktning i 1986 med en koffert full av bøker, ingenting annet – og til en fetter i Sverige, kanskje også en kvinnelig healer i Vinje. Sønnen hans, Nicolai (21), som er hjertelig nær, går og kjøper softis. En sengeliggende Wergeland med hodet stappfullt av alt annet enn død. Likevel eksakt om sin tilstand, uredd.