I Klassekampen 27. mars skriver Bente Thoresen: «Jeg har lest at kvinner har et bysantinsk forhold til hverandre, men forstår ikke hva det betyr.» Jeg vet hva det betyr – og det går fram av sammenhengen: Det betyr at jenter er intrigante og sjofle mot hverandre. Når jeg nå vil overbevise dere som leser Klassekampen om at vi alle er bysantinere, så er det likevel godt ment.

På en poesifestival i Ulvik i Hardanger for noen år siden ble jeg lett atspredt stående ved den fire meter høye bautaen til minne om Olav H. Hauge på Brakanes. Meislet inn på baksiden leser jeg et dikt som begynner slik:

Du kunde godt venda heim

Ingen jorsalfar hadde lenger veg

Diktet heter «Ogmund rid heim». Hvorfor har dikteren valgt å meisle inn dette diktet til sitt minne? Knut Olav Åmås forteller i biografen om Hauge at dikteren en dag rodde ute på fjorden sammen med en annen harding som klagde over at det ikke hadde vært diktere i Hardanger. «Hardingar er berre opptatt av penger,» hadde han sagt, og det hadde han faktisk skrevet i Gula Tidend også. Men Hauge protesterte i dagboka si: «Hardingane har like store utsyn i bygdene som bygdefolk flest, og kjem dei upp på nutar og vidd, ser dei like langt som nokon.» I dagbøkene hans står det: «Vagar var den fyrste diktar i fjorden, og hittil den beste. Ogmund frå Spånheim og Vagar. – tvo har me. Kven er den tridje?»

Det var enkelt å gjette seg til den tredje. «Den tridje» hadde Henry David Thoreau som favorittfilosof, og følgende yndlingssitat: Thank fortune we are not rooted to the soil, and here is not all the world – Takk skjebne for at vi ikke har grodd fast i jorda, den store verden er ikke her.

Jeg fant Ogmund i Håkon Håkonssons saga. Han var en pelsjeger som hadde reist fra Nordishavet via Kaspihavet. Konstantinopel i Bysants var et sted for livlig pelshandel, men på begynnelsen av 1200-tallet var mange nordmenn, som Ogmund, på vei over Ungarns sletter mot hjemlandet. Metropolen Konstantinopel ble ødelagt av det fjerde korstoget i 1204, anført av Venezia. Bysants ble frarøvet nesten alt av verdi, omdømmet ødelagt og minnet fortrengt. Men ikke hos Olav H. Hauge, som kjente seg igjen i Ogmunds drøm.

Konstantinopel var nordmenns Soria Moria i tre hundre år. De første avtalene ble gjort i 911, med Jaroslav i Kiev. Leiesoldatene hans fra Norden skulle også tjene den bysantinske keiseren, og mange reiste over til Konstantinopel og tok seg en sommerjobb som pirater på Middelhavet og leiesoldater i Bulgaria. Senere oppholdt nordmenn seg i årevis i Bysants som handelsmenn og elitesoldater rundt keiseren. Mest kjent er Harald Hardråde, som var der i sju år. Men flere flyttet dit og ble der, som Sigurd Jorsalfares datter Kristina med mann og barn.

«Hvordan kunne en slik kultur gjenoppstå som et skjellsord i språket vårt?»

I dag lever vifortsatt med minner fra denne tiden uten at vi vedkjenner oss det, minner i hverdag og fest, i språket vi bruker, i metaforer vi anvender, i musikken, i akademia, i vår kirke og i vår tro. Det finnes en mengde gammelgreske affikser i det norske språk. Et eksempel er forstavelsen «dia» som i diadem og diabetes, begge deler kjent fra bysantinsk tid. Kanskje kom også ordet diaré inn i språket som et resultat av kontakten med Bysants? Dia betyr «tvers igjennom».

Bibliotek, gymnastikk, klinikk, klima, monark, musikk, mosaikk, nomade, podagra, politikk, pornografi, er fra gammelgresk, og det er ikke lett å se sammenhengen mellom pedagogikk og pedofili hvis vi ikke er klar over ordenes opphav. Det gammelgreske ordet «kudos», dukker stadig opp på internett for å uttrykke anerkjennelse.

En mengde ord har sin opprinnelse i bysantinsk historie, men har endret betydning. «Anekdote» var opprinnelig navnet på et krast kampskrift mot keiser Justinian, og det greske ordet «idiot» endret betydning i opplysningstiden fra «alminnelig» til «dum». Det er godt å vite at vi holder på det gammelgreske til hverdags uansett hvor mye vi omkalfatrer samfunnet.

Vi omkalfatrer dagligstua, sjefen omkalfatrer arbeidsplassen, statsministeren omkalfatrer regjeringen. Dette greske ordet brukes både i nordiske og latinske språk i betydningen «omveltning». Da Harald Hardråde var i Konstantinopel var det opprør mot en kalfatrer som prøvde å bli keiser. En kalfatrer er en mann som gjør skip sjøklare. Vi bruker gammelgresk i ord knyttet til viktige samfunnsinstitusjoner: prest betyr landsbyens eldste, biskop betyr tilsynsmann, engel betyr budbringer. Djevelen – som betyr bakvasker – er bysantinsk, i hvert fall språklig sett, selv om det er det samme ordet på norrønt.

Den nikeisk-konstantinopeleiske trosbekjennelsen fra 325 er fortsatt grunnlaget for mer enn to milliarder kristne, og gjentas over hele den kristne verden på helligdager, i dag som i Bysants den gangen – her i sin forenklede apostoliske form: Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria. Det var formelen som løste en teologisk konflikt om Jesu dobbeltnatur og Den Hellige Ånd i kirkemøtet i Nikea og siden er blitt stående som grunnsteinen i den kristne tro.

Før kristendommen ble statsreligion, feiret Konstantin vintersolverv og den uovervinnelige sol – sol invictus. Ifølge den tids kalender var det 24/25 desember. Det ble Jesu fødselsdag. Senere ble kalenderen endret, men Jesu fødselsdag ble beholdt. Og julaften feires i dag som en bysantinsk aften med sang og mye mat.

Romerretten ble til i Konstantinopel, i det nye bysantinske og gresktalende Roma Nova, under keiser Justinian mellom årene 529 og 534, og slik ble gresk det juridiske og religiøse språket i Europa. Det ble brakt til Norge med baron Audun Hestakorn, som hadde studert romerrett i Bologna, og videre gjennom lovarbeidet i Bergen ble Magnus Lagabøtes landslov et forbilde i Europa. Landsloven var viktig fordi de gamle tingrettene på torget kunne bli ganske vilkårlige, uten henvisninger til lovens bokstav. Nå ble kongen styrket som lovens håndhever, og det ble mulig å bygge opp det juridiske grunnlaget for en nasjonalstat.

I Konstantinopel var Hippodromen den offentlige arena. Der var det to hoved-fraksjoner. Den ene ble kalt «de grønne», de andre «de blå». Som regel sto de på hver sin side, men når de slo seg sammen, var keiseren i trøbbel. Noen kaller Bysants for et republikansk keiserdømme, for folkemeningen betydde mye i krisetider. Forestillingen om de grønne og de blå i politikken, lever vi lykkelig med i dag.

Keiseren var det åndelige overhodet, og hæren hadde siden Konstantins tid en skytshelgen. Det var den palestinske soldaten Georg, som ble henrettet fordi han nektet å bøye seg for hedenske ritualer, og ble St. Georg. Med årene er han blitt en skytshelgen for mange. Han er nasjonal-helgen både i England og Russland, skytsengel i Venezia, Portugal. Hellas, Catalonia og mange andre land og riker. Landet Georgia i Kaukasus er oppkalt etter ham slik delstaten Georgia i USA også er. Han er et håp for spedalske, et forbilde for våpensmeder og bønder, en nedkjemper av pest og syfilis, en helt for kunstnere og vandringsmenn, en titular-helgen for kirker og religiøse ordener, og et forbilde for jenter og gutter i Speideren. Han viste seg ved et slag i Antiokia i 1098 og fikk æren for seieren over sarasenerne. Rikard Løvehjerte gjorde St. Georg til beskytter for seg og sine korsfarere, og St. Georg-ordenen – Hosebåndsordenen som den er blitt kalt – er den av alle Europas ordner som rager høyest. Den bysantinske soldathelgenen er akseptert av vestlige og østlige kirker, så vel koptiske som syriske – og i islam.

Like kjent er Santa Claus som nikker til oss i alle varehusene verden over. Det er Nikolas, biskop i Myra, som var med konsilet i Nikea i 325. Han er kjent for en fortelling fra denne tiden, da han kastet gaver gjennom pipa til en fattig familie som hadde skalket dører og vinduer for at ingen skulle se deres elendighet. Verden over henger barn opp strømper på julaften i håp om at det skal falle gaver ned til dem også.

Så hvordan kunne en slik kultur gjenoppstå som et skjellsord i språket vårt? Det er Venezia som er skurken. Venetianerne holdt til på noen øyer på den italienske kysten, uten jord eller militære styrker, men de hadde båter. De var et handelsfolk. De var blitt kastet ut av handelsmetropolen Konstantinopel, og fikk det fjerde korstoget med på at byen måtte ødelegges fordi paven ville det. Venezia hadde flåten, og parolen var at grekerne måtte nedkjempes som korsfarernes fiender fordi de var verre enn jødene – som egentlig var korsfarernes mål.

Konflikter som skyldes at våre sinn og verdener er forskjellige blir til spørsmål om moral, og fører til beskyldninger som er opplagt urimelige. Det skjer når ens egen oppførsel gjør en selv sårbar. Da får konflikter en emosjonell karakter for at egne handlinger skal virke legitime og rettferdige, og den andre skal få urett – selv om det saklig sett er helt på jordet.

I 1204 ble oppfatningen om Vestens overlegenhet skapt – og konsekvensene vet vi mye om. Bysantinsk kultur ble siden svartmalt gjennom århundrer. Historiografien, historiefagets historie, har et spent forhold til Bysants. Edward Gibbon, med sitt innflytelsesrike «Romerrikets vekst og fall», skriver om åtte hundre års forfall: «Innbyggerne i Det Bysantinske Rike, som vanærer både det greske og det romerske som de har tilrøvet seg»

Synd at dette tusenårsriket ble glemt, ikke minst for Norge, som ble til en nasjonalstat i tiden med Konstantinopel som sin metropol. Vi har ikke fått vite hva Bysants har betydd for at Norge kunne oppleve sin storhetstid på 1200–1300 tallet, en nasjon som virkelig telte i internasjonal sammenheng. Norske historikere har ikke sett hvordan Bysants har påvirket statsdannelsen, språket, rettsvesenet, og kulturen i fest og hverdag.

Synd. Vi går alle med en kunnskap og kompetanse som vi ikke vedkjenner oss, nemlig: vi er alle bysantinere.