Så var vi inne i den perioden av året da ting enten går for halv maskin, eller ikke i det hele tatt. Den tiden da man som ivrig og ambisiøs kunstkritiker fortvilt prøver å orientere seg fram gjennom en labyrint av stengte dører og liksomengasjerte ansamlinger av ting et galleri tilfeldigvis har hatt stående i kjelleren, som oftest presentert som «sommerutstilling» og ellers foregår etter de samme prinsippene som avføder «juleutstilling» et halvt år seinere. Men, det trenger ikke være sånn.