Øystein Noreng

Oljeboblen. Enestående muligheter, forspilte sjanser

Litteratur

Gyldendal 2018, 238 sider

«I dag sitter vi på den grønne gren. Men hvorfor er vi så strålende? Svaret er to ting: Det ene er olje og det andre er gass.» Ordene tilhører tidligere sjeføkonom i Handelsbanken, Knut Anton Mork, men liknende budskap er blitt fremført av mange andre som har analysert Norge de siste årene. Det slike kommentatorer gjerne overser, er at det langt ifra har vært noen selvfølge at olje- og gassforekomstene i Nordsjøen skulle være en fordel for oss. Som en annen tidligere sjeføkonom, LOs Stein Reegård, flere ganger har påpekt – senest i sin nye bok «Nasjonaløkonomi» – så er det vanligere at slike ressurstilganger fører til at man forsømmer «muligheten til å utvikle annen avansert næringsvirksomhet». Reegård er blant de som mener at vi alt i alt har håndtert olja på en fornuftig måte. Det skyldes blant annet at vi, i motsetning til Storbritannia og Danmark, valgte full statlig styring. Kanskje vel så viktig var det at LO klarte å etablere fagforeningsmakt i en svært «amerikanisert» sektor med nærmest ubegrenset lønnsevne, og slik maktet å knytte oljesektoren til den norske modellen for lønnsdannelse. Ved hjelp av handlingsregel og andre institusjonelle løsninger har Norge klart å unngå såkalt «hollandsk syke», med dramatisk avindustrialisering og en svært ensidig næringsstruktur.