For et par år siden vedtok Den europeiske faglige samorganisasjonen en uttalelse der de sa at «Den europeiske unionen er ved et veikryss. Enten blir unionen omformet og reformert til et annet, mer rettferdig og mer sosialt Europa, eller så kollapser den». Siden da har EU fått en «sosial pilar», men foreløpig er det lite ved den som minner om en bærende konstruksjon. Sammenlignet med alle initiativene som trekker i motsatt retning, med deregulerings- og privatiseringsinitiativer, er den sosiale dimensjonen luftig og lite konkret. I tillegg kommer unionens håndtering av finans- og gjeldskrisen, mange år med beinhard innsparingspolitikk, en organisasjonsgrad som synker, og klasseforskjeller som vokser. Ikke alle disse problemene er et direkte resultat av EU-politikk. Men opprettelsen av et felles marked med tilnærmet uregulert arbeids- og tjenesteinnvandring, og ikke minst den felles valutaen der mange føtter er blitt tildelt samme skostørrelse, har ført til store ubalanser i Europa. For mange lønnsmottakere har det ikke bare fortonet seg som å «bli etterlatt på perrongen», som det gjerne heter om de såkalte globaliseringstaperne, men som en endeløs serie med knyttneveslag og nederlag.