Jeg ser den vesle hånden din hvile halvåpen i søvnen, Anna. Holder den litt. Kjenner varmen strømme gjennom den. Hører pusten din, jevn og god.

Og jeg tenker: Dette skal aldri bli din kamp, Anna.

Dette skrev Ellen Aanesen til sin seks år gamle datter i 1980, som et etterord til en bok om kampen for selvbestemt abort i Norge.

I dag møter vi de to i hagen til generasjonsboligen på Ekeberg i Oslo. 40-årsjubileet for den norske abortloven nærmer seg. Anna slapp å ta kampen, men fortsatt er svangerskapsavbrudd et stridsspørsmål verden over.

– Det er en voldsom kraft i viljen til å håndtere kvinners reproduksjon, sier Ellen Aanesen.

Hun serverer kaffe på en terrasse som er drysset med barnebarnas leker.

– Å bestyre den tilgangen er det mange som har hatt lyst til. Det er en helt ny historisk situasjon at det noen steder på vår klode finnes en rett for kvinner til å bestemme over dette selv. Pass på, sier hun, smiler og løfter en pekefinger.

Datteren Anna Martine Nilsen har vokst opp med retten til å kunne velge selv.

– Det er selvfølgelig fantastisk, og bakteppet for at min generasjon har kunnet realisere seg selv til det fulle, ta egne bestemmelser og dra ut i verden med liv og lyst. Det er en stor seier, sier Nilsen, som er kunstner og grafisk designer i Klassekampen.

Da hun ble rasende

Bak seieren ligger en hard kamp. Aanesen vil gjerne fortelle om hvordan hun ble sint. Året var 1975. Like etter å ha født Anna, ble Aanesen gravid igjen mens hun brukte spiral. Fortsatt var det tre år til hun selv skulle få bestemme hva hun ville gjøre med det.

Aanesen dro til Aker sykehus for undersøkelser, før hun måtte legge fram sin sak foran en abortnemnd.

Hun spurte om hvordan det ville gå med fosteret når hun var gravid med spiral. Svaret fra legen brente seg fast: «Det er vi medisinsk uenige om.»

– Den setningen trigget meg. Han satt der med makt til å sende meg hjem for å føde et barn som kunne være skadet. Da ble jeg rasende, sier Aanesen.

«Jeg har kullsviertro på at vi må fortelle»

— ELLEN AANESEN

Raseriet manifesterte seg i to dokumentarer, som hun lagde da hun jobbet i NRK: én om kvinners møter i abortnemnda, og én om aborthistorien i Norge.

Etter det ringte forlaget Oktober og spurte om hun kunne skrive bok. «Ikke send meg til en ‘kone’, doktor» fra 1981 trekker opp kampen for selvbestemt abort i Norge, med en rekke historier om kvinners møter med helsevesen, «koner» og abortnemnder før abortloven kom på plass.

– Jeg har kullsviertro på at vi må fortelle. I abortspørsmålet har alle andre definert oss, så vi måtte ut og definere oss selv og fortelle våre historier. Boka ble til på en bølge av engasjement, indignasjon og behov, sier Aanesen.

Hun hadde ingen tro på at boka skulle leses der og da, men hun var opptatt av at den måtte finnes.

– Vi hadde vunnet loven, men abort var ikke noe man snakket om. Fremdeles er det historier som ligger lavt nede. Uten disse historiene begynner de som er imot at kvinner skal bestemme over egen fruktbarhet, å lage sine egne.

I etterordet skriver Aanesen til Anna at «foreløpig har vi skaffet deg og dine små medsøstre retten til å si nei, men ennå har vi ikke vunnet den fulle muligheten til å si ja».

Til dét var ordningene rundt mors- og omsorgsarbeidet for dårlige.

– Da jeg fikk Anna, var det tolv ukers svangerskapspermisjon, og det fantes nesten ikke barnehager. Så kom ordningene etter hvert. Men nå ser vi et skjæringspunkt med subtile angrep på disse kvinnerettighetene, sier Aanesen.

Morsarbeidet

Hun peker blant annet på planen til Haukeland sykehus i Bergen om å sende kvinner hjem seks til åtte timer etter fødsel. Aanesen mener at morsarbeidet også nedvurderes i språket: Det heter ikke barselpermisjon lenger, men foreldrepermisjon.

Vordende mødre og fedre snakker om at «vi er gravide», mens kvinner og menn har rett til like lang permisjon.

– Det blir skjevt, for det går faktisk på bekostning av kvinnens rettigheter og muligheter i perioden etter at hun har fått barn. Vi må ikke tre likestilling over dette rent mekanisk, sier Aanesen.

Nilsen forteller at hun fikk en oppvåkning da hun selv fikk barn. Biologien slo inn, og hennes idealistiske forestilling om likedeling av permisjonen føltes ikke riktig.

– Jeg opplever at det er en usynliggjøring av det store arbeidet kvinner gjør når de får barn. Det er et stort bidrag til samfunnet, men det blir tatt veldig selvfølgelig. Du skal gjerne få barnet og skynde deg å komme til deg selv igjen så raskt som mulig, sier hun.

De nye historiene

Aanesen er opptatt av at generasjonen som har vokst opp med abortloven som en selvfølge må være obs. Hun ble svært oppløftet av opprøret mot reservasjonsretten i 2014.

– Det var en oppvåkning. Men man må holde guarden oppe, sier hun.

Aanesen sier at det lyser en ny varsellampe hos henne når kvinnen blir redusert til et hjelpemiddel i barneproduksjon, gjennom blant annet surrogati.

– Når en kvinne har født et barn, kaller vi henne mamma. Men ikke i surrogati. Da er hun en surrogat. Hun er ikke lenger en hel kvinne, med hjerne, følelser, hormoner og kropp. Og i debatten om eggdonasjon er kvinnen redusert til et egg som man kan forsyne seg av, sier hun.

Nilsen mener at dette er måter å skyve under teppet den erfaringen det er å sette barn til verden.

– Fertilitetsindustrien er så stor og kostbar. Kanskje man heller skulle satse litt mer på å få til en realistisk samtale rundt fruktbarhet og reproduksjon, sier hun.

I en tid hvor kvinner har valgfrihet, ser Nilsen en ny utfordring i at mange venter for lenge og ender opp med ikke å få de barna de ønsker seg.

– Nå er det en annen type historier som folk går og bærer på selv. Jeg hadde mange venninner som holdt på med prøverørsforsøk samtidig, men ingen snakket med hverandre. Det er nok noe skambelagt, og handler også om bildet av kvinnen. Hvis du tar abort, er du på sett og vis ikke en «riktig kvinne», og hvis du ikke klarer å produsere dine egne barn, er du heller ikke det, sier hun.

To huskeregler

Ellen Aanesen har skrevet opp to huskeregler for framtida: Spør kvinnene og ha tillit til kvinnene.

– I det legger jeg at vi må ha tillit til at kvinner kan råde over seg selv på en god måte, og at vi må spørre kvinnene om hva de trenger. Da vil noen kanskje svare som Anna at vi trenger å beholde barseltida, vi trenger omsorg idet vi har født, og vi trenger gode barnehager til barna våre. Vi er ikke ferdige, sier hun.

Det er som om vi hører ekkoet fra ordene til Anna i 1980:

«En gang skal vi erobre retten til å si ja».