«Jeg bega meg inn i tysken som om kampen mot stumheten skulle fortsette, for tysk, nemetskij, er på russisk de stummes språk, tyskerne er for oss de stumme, nemoj nemets, tyskeren kan jo ikke snakke i det hele tatt.» Sånn forklarer fortelleren i Katja Petrowskajas «Vielleicht Esther» (2014) hvorfor hun som ung ukrainsk kvinne fra Kiev ville lære seg tysk. Mens broren valgte hebraisk og fant veien inn i den ortodokse jødedommen, valgte Katja – for teksten er klart selvbiografisk – det tyske. Med like stor hengivelse, med like stort begjær. Begge legger det russiske, som de har vokst opp i, bak seg: det «store, mektige, sannhetstro og frie russiske språk», som ga Turgenjev «støtte og holdepunkt». Men hva er det Katja gir seg hen til? Forklaringen kommer i form av negasjoner, i Sverre Dahls perfekt påholdne norske oversettelse («Esther, kanskje», 2015): «Jeg begjærte tysk så voldsomt fordi jeg ikke kunne smelte sammen med dette språket, drevet av en uoppfyllelig lengsel, en kjærlighet som hverken kjente gjenstand eller kjønn, ingen adressat, for der var det bare klanger man ikke klarte å fange inn, de var ville og uoppnåelige.»

Noe sier meg at Katja Petroskajas forsøk på å sette ord på nødvendigheten av å lære seg tysk, er noe av det viktigste og mest presise som er sagt om tyskspråklig litteratur de siste årene. Jeg skal prøve å forklare hvorfor, med utgangspunkt i tre litterære verk som alle kunne vært skrevet på et annet språk, men som har valgt å bli del av den tyskspråklige kanon, å bli litteratur skrevet for stumme, i de stummes språk: de to andre er Natascha Wodins «Sie kam aus Mariupol» (2017) og Matthias Nawrats «Die vielen Tode unseres Opas Jurek» (2015).

Det tredje rikets språk

Tysk som de stummes språk. I første omgang gir ikke denne beskrivelsen mening overhodet. Tvert imot synes tysk å være språket for de pratsomme, ordrike, selvsikre, påståelige, de som har ordet i sin makt og legger makt bak sine ord. Tenk på Luther, fjorårets store navn, som snakket og skrev på inn- og utpust, i flere sjangre enn de fleste greier å huske: teser, salmer, bordtaler, flygeblader, teologiske traktater, politiske opprop og så videre. Eller Goethe, som ikke bare skrev seg gjennom alle eksisterende litterære sjangre, men også alle vitenskapelige disipliner: biologi, kjemi, astronomi, juss, historie og filologi – i tillegg til at han pratet høl i huet på sin nesegrust beundrende sekretær Eckermann. Filosofene, fra Hegel til Habermas; de intellektuelle, fra Sophie de la Roche til Christa Wolf; eller juristene, fra Suarez til Schmitt. For ikke å forglemme der Führer, selve pratmakeren fremfor noen, perfekt parodiert av Charlie Chaplin i et språk som muligens er stumhetens klareste motsetning: det rene skjære vås, uttalt med tyrannens absolutte, skrikende skråsikkerhet. I boka «Das entfesselte Wort», som kanskje kunne oversettes med noe sånt som «det tøylesløse ordet», forsøker germanisten Heinz Schlaffer å sette ord på en særtysk måte å tale og skrive på, som har noe poetisk og euforisk, men samtidig noe rasende og manisk ved seg. Det er Nietzsche som frigjør språket fra sine tøyler, hevder Schlaffer, men imitatorene er mange og tar det tøylesløse språket til bruk for sine lugubre politiske hensikter.

Likevel har tysk en stumhet i seg, likevel er tyskerne et stumt folk, slik Petrowskaja skriver. Kanskje er det riktig å snakke om en Stunde Null også i språket, ikke bare i de tyske byene som ble jevnet med jorden av amerikanske bombefly og russiske tanks. Det aller viktigste å snakke om forblir uutsigelig. En av de mest presise beskrivelsene av hvordan det tyske språket forstummet, parallelt med at det ble stadig mer høyrøstet, finnes i boka «LTI, Lingua Tertii Imperii» eller «Det tredje rikets språk», av franskfilologen Viktor Klemperer. Til tross for at han var jøde, greide Klemperer å holde seg under naziradaren i Berlin, først og fremst fordi han var gift med en hel-arisk kvinne.

Da han til slutt skulle deporteres, falt bombene over Dresden, og han og kona slapp unna. Fra nazistenes maktovertagelse og gjennom hele krigen dokumenterer Klemperer hvordan det tyske språket endrer seg, først langsomt, så fortere og fortere – fra de første tre nazistiske ordene Strafexpedition, Staatsakt og historisch, via Hitlers og Goebbels forkjærlighet for sportsmetaforer, først og fremt fra boksing, til «superlativens forbannelse», at alt må være størst, best, lengst, raskest og høyest. Språket blir et verktøy for undertrykkelse, umenneskeliggjøring og drap, og mister samtidig sin evne til å uttrykke medfølelse, tillit og sannferdighet. Det tyske språk, Luthers, Goethes, og Nietzsches, forstummer.

En som tok konsekvensen av å leve med et forstummet språk, var østerrikeren Hans Mayer, en sekularisert jøde som flyktet til Belgia og ble med i den belgiske motstandsbevegelsen. Under okkupasjonen ble han tatt til fange og torturert over flere dager. I teksten «Om torturen» skriver han om erfaringen av at språket forstummer og erstattes av mekanisk, umenneskelig og språkløs vold. Og med språket forsvinner også menneskeligheten. Etter at Gestapo lot seg overbevise om at han ikke visste noe, ble han transportert til Auschwitz, som han mirakuløst overlevde. Etter krigen flyttet Mayer til Brüssel og tok navnet Jean Améry, for å markere at han frasier seg sitt tyske morsmål til fordel for en fransk språklig identitet. Men da essaysamlingen hans om nazistenes brutalitet kommer ut i 1966, velger han likevel tysk som litterært språk, i boka «Jenseits von Schuld und Sühne» («Ved forstandens grenser», 1994). Ikke uten ubehag riktignok. Året etter gikk han til angrep på Adornos bruk av språket til å «forblinde seg selv» i sine forsøk på å tenke og skrive i retning av absolutt negasjon. I 1978 forstummet Améry helt da han tok en overdose sovetabletter på et hotellrom i Salzburg.

Oppgjør med fortiden

Adorno på sin side mente at det var poesien som hadde forstummet – eller riktigere, burde forstumme – etter 1945: «Etter Auschwitz kan man ikke lenger skrive dikt.» Han tok feil, selvfølgelig. Man fortsatte å skrive dikt, også dikt som har nettopp stumheten som Adorno forlanger av poesien, som tema. En av dem som i første omgang syntes å gi Adorno rett, men deretter ble en av de sterkeste bevisene på at han tok feil, var den svensk-tyske nobelprisvinneren Nelly Sachs: «Da den store redselen kom, ble jeg stum», skriver hun et sted. For henne, som slapp ut av Tyskland rett før hun skulle sendes til Auschwitz, etter at Selma Lagerlöf hadde fått den svenske kongefamilien til å tale hennes sak, var sammenbruddet inn i stumhetene aldri langt unna – som da hun dro til Sveits for å motta en litteraturpris og hørte noe snakke tysk. Men i en paradoksal språklig gest, som hun deler med vennen Paul Celan, Ingeborg Bachmann, Else Lasker-Schüler og mange andre, gjorde hun selve stumheten i det tyske språket til sitt poetiske hovedtema. Aller tydeligst blir det når hun lar selveste Job, han som i Bibelen reiser stemmen mot Gud for å klage sin nød, forstumme: «Stemmen din har blitt stum, / for den har spurt for mye Hvorfor. / Til ormene og fiskene har stemmen din har gått inn.»

«Språket ble et verktøy for undertrykkelse, umenneskeliggjøring og drap.»

Men stumheten i det tyske språket er ikke forbeholdt die Dichter und Denker; den er ikke minst et sosial- og generasjonshistorisk faktum. Siden 1945 har enhver offentlig eller privat samtale om fortiden, mellom foreldre og barn, besteforeldre og barnebarn, hatt som formål å finne et språk for det som skjedde mellom 1933 og 1945. Spørsmålene er alltid de samme. Til gjerningsmennene: Hvor var du? Hva gjorde du? Hva så du? Hva visste du? Til ofrene: Hvor var du? Hva gjorde de med deg? Hvordan overlevde du? Hvor ble det av de andre? Spørsmålene, stilt av stadig nye generasjoner, etterlot et inntrykk av at flere og flere erfaringer ble italesatt. Etter hvert fikk de form av minnesmerker, museer, andre former for oppgjør, det som på tysk med særegen presisjon kom til å hete Vergangenheitsbewältigung, et slags pågående «oppgjør med fortiden». Disse og den offentlige samtalen gav inntrykk av at stumheten var overvunnet. Kanskje var den også det, på et tidspunkt, i hvert fall for et stakket øyeblikk. Kanskje kan den aldri bli det, ettersom alle mennesker på kloden måtte snakke sammenhengende i århundrer for å gjenvinne alt det livet som gikk tapt i konsentrasjonsleirene, i arbeidsleirene og på slagmarken. Kanskje må enhver ny generasjon overvinne stumheten på nytt.

To av forfatterne jeg skriver om her, Katja Petrowskaja og Matthias Nawrat, tilhører en slik ny generasjon, født på 1970-tallet, mens den tredje, Natascha Wodin, er født i 1945. I den grad generasjoner ikke er rene biologiske størrelser, men formes av historiske erfaringer, som skaper klare før og etter, er de kanskje likevel samtidige. Alle tre er født etter krigen, omgitt av overlevende og ikke minst av døde, som kroppsliggjorte påminnelser og moralske krav om å huske, ikke å glemme. Men de har også noe annet felles, en annen erfaring som har med generasjon å gjøre: Ingen av dem har tysk som morsmål. Likevel skriver de verkene sine på tysk. De stummes språk har blitt et språk som andre kan bruke for endelig å tale.

Stumme spøkelser

«Viellecht Esther», «Sie kam aus Mariupol» og «Die vielen Tode unseres Opas Jurek» er alle selvbiografiske verk. Det legger heller ingen av forfatterne skjul på. Men de er ikke selvbiografiske på Knausgård-måten. Disse forfatterne stiller seg til tjeneste for andre, for foreldre, besteforeldre, tanter og onkler, kusiner og fettere, for alle de som er borte, og som ikke selv kan ta ordet. Selvet er et erindrende selv, som forsøker å forstå sin egen eksistens i den grad det inngår i lange rekker av mennesker som strekker seg flere hundre år tilbake. Disse forfatterne vil bruke litteraturen til å gjenfinne sin plass i «familietreet», eller også på den endeløse listen over Levier, Krzewiner, Gellerer eller Hellerer, på veggen i militærkirken i Warzawa, blant de 21.000 som ble funnet i massegravene i Katyn-skogen, eller i New Yorks Yellow Pages. Begge steder leter Katja Petrowskaja etter sin tapte familie eller etter brokker av historiene til dem som fortsatt lever. Kanskje Esther, bestemoren til faren hennes. Kanskje den gamle damen i en leilighet i Kiev som beveger seg så langsomt og ikke hadde vært ute av leiligheten på årevis da nazistene henter henne for å myrde henne og kaste henne ned i kløften Babi Jahr, sammen med 33.000 andre. Hun forstummet, og det gjorde også barna og barnebarna. Først tre generasjoner etter blir historien hennes dokumentert og gjort kjent på et språk hun selv ikke ville forstått, men som var det siste hun hørte før hun falt død ned i kløften.

I Natascha Wodins bok «Sie kam aus Mariupol», (‘Hun kom fra Mariupol’) har døden kommet nærmere. Dødsfallet forfatteren og fortelleren vil forstå, er morens selvmord, oktober 1956. Hun ble sendt til Tyskland som sovjetisk tvangsarbeider, til en av de 42.500 leirene, som var spredt utover Det tredje rike. I ettertid har omfanget av nazistenes «Gulag» blitt glemt. Men for Wodin bekrefter det nærmest uforklarlig høye tallet at enhver tysker må ha visst om leirene, selv om de kanskje ikke alltid var helt klar over om hva som foregikk der. Etter morens død vokste Natascha opp i diverse barnehjem: «Min mor forble alltid en indre figur for meg, del av et uklart, ubestemmelig privatvita, som jeg hadde oppfunnet for meg selv, hinsides politiske og historiske sammenhenger.» Livet hennes i nazistenes tvangsarbeidsleire visste Natascha ingenting om: «Jeg stod der med tomme hender, hadde bare historieskrivningen og fantasien min. Men ingen av dem var oppgaven voksen». I stedet for i en familie vokste hun opp i et fremmed land omgitt av spøkelser, mennesker fra en annen tid, avbildet i svart-hvitt på fotografier som hun ikke visste hvem forestilte. Romanen er Wodins forsøk på å finne tilbake til Mariupol, en by i den russisk-dominerte delen av Ukraina, ved kysten av Azovhavet. I oppveksten forstod hun aldri sammenhengen mellom den duknakkede, fattige, og plagede moren – som forgjeves prøvde å skape et liv for seg selv og datteren, helt på bunnen av det tyske etterkrigssamfunnet, en displaced person, uten mulighet til å vende hjem – og de elegante, velkledde menneskene på familiefotoene, ofte med selvsikre og privilegerte blikk. I romanen finner hun tilbake til denne byen, befolket av grekere og italienske innvandrere, med stor internasjonal handel og en velstående og dannet overklasse. Nataschas mor kom fra denne overklassen. Men da hun vokste opp, var det ingen der til å fortelle henne om det. Menneskene på fotografiene forble stumme spøkelser.

Språket som redning og død

«Kanskje må enhver ny generasjon overvinne stumheten på nytt.»

Matthias Nawrats roman «Die vielen Tode unseres Opas Jurek» begynner også med et dødsfall, nærmere bestemt en begravelse: «Hvor viktig historiene til bestefar Jurek var, så man senest ved begravelsen hans.» For samlet her er nemlig alle som betyr noe i den polske byen Opole, borgemesteren, avisredaktører, lederen for den lokale fotballklubben og så videre. Jureks historier – selv om de var hans egne – ga dem alle en slags fortid. Når fortiden viskes ut fordi så godt som alle som vet hva som skjedde, er døde eller forstummet, blir stemmene til de gjenlevende livsviktige. Historiene til bestefar Jurek forteller om hvordan han så vidt unnslapp døden, igjen og igjen – derav tittelen på boka, som best kan oversettes med «alle gangene bestefar Jurek døde». Hver gang møter han døden i form av en eller flere tyske soldater som vil drepe ham fordi han er jøde. Jurek unnslapp Auschwitz og Warzawa-ghettoen. Men til hvilken pris? Rømte han fra Auschwitz idet han stjal en uniform og brukte sine eminente tyskkunnskaper, eller fikk han tillatelse til å dra hjem fordi Holocaust ennå ikke hadde begynt på alvor, og som en slags takk fra den tyske leirledelsen? En takk for hva, i så fall? Selv der hvor det finnes historier, og ikke bare stumhet, er de jo ikke alltid sanne. Kanskje er det historier som har blitt fortalt mer til oppbyggelse for de levende eller som minne om de døde. Derfor dør bestefar Jurek igjen og igjen – nesten. Slik at barn og barnebarn kan glede seg over at han faktisk lever, og at de til slutt får lov til å begrave ham, i kirken med orgelmusikk og taler.

Jurek unnslapp døden fordi han snakket et plettfritt og aksentfritt tysk, og dermed kunne skjule sin egentlige identitet som både polakk og jøde. Da er det ikke rart at han insisterte på at barna og barnebarna skulle lære seg tysk. Da Muren falt i 1989, flyttet hele familien Nawrat til Bamberg i Forbundsrepublikken Tyskland. Der vokste Matthias opp og ble forfatter, forfatter på det språket som hadde reddet bestefaren fra å bli drept, men også det språket som hadde holdt på å drepe ham.

Både Petrowskaja, Wodin og Nawrat regnes til den tyske litteraturen, har skrevet seg inn i den tyske litterære kanon. Bøkene deres selges til et tysk publikum, får tyske litterære priser og blir anmeldt i tyske aviser. Når forfatterne overvinner sin stumhet gjennom å skrive på et annet språk enn morsmålet, hjelper de samtidig den tyske offentligheten med å overvinne sin – den spesielle stumheten som knytter seg til ofrene for Det tredje riket. Diskusjonen om skyld, skam, ansvar og soning – individuelt og kollektivt – begynte nesten med en gang etter at krigen var over. Tyskerne påtok seg rollen som gjerningsmenn og brukte språket til å forstå hva det innebar å ta kollektivt ansvar for den historiske forbrytelsen. Men ofrenes stemmer forble lenge utydelige. Primo Levi, Elie Wiesel, Imre Kertesz – ingen av dem skrev på tysk. Disse tre bøkene er med på å endre dette bildet.

Takk Gud for Google

Å endre erindringen og erindringslitteraturens funksjon i tysk litterær offentlighet er i seg selv ingen liten prestasjon. Men jeg tror likevel at disse tre bøkene griper enda videre. For det første viser to av dem hva individuelt og kollektivt minne kan være etter den digitale revolusjonen. I både Petrowskajas og Wodins verk er det Internet og da særlig de nye digitale arkiverings- og søkemulighetene som driver plottet, i hvert fall i første del av romanene. Google sei Dank, «takk Gud for Google», heter den første fortellingen i Petrowskajas bok – fordi Google setter henne i stand til å søke opp navn og adresser og komme i kontakt med folk som sitter med informasjon som kan hjelpe henne videre. Hun beskriver hvordan ordene hun leter etter, lyser opp i gult, som om Google visste at gult er «jødedommens farge». Wodins bok åpner med at hun skriver inn morens navn i søkemaskinen på det russiske internettet og støter på Konstantin, en ingeniør som bor i Russland, men driver et nettforum for ukrainere av gresk avstamning. Han hjelper henne å spore opp ikke bare moren, men hele hennes familie i flere ledd bakover. En mer kulturpessimistisk skribent enn meg ville kanskje si at den digitale virkelighetens 0-er og 1-ere gjenskaper masseutryddelsenes mekaniske tilfeldighetslogikk: Man enten lever eller dør. Men en mer edruelig måte å beskrive det på ville være at den spesielle formen for kulturell hukommelse som nettet er, gjør det mulig å gjenopprette brutte forbindelser mellom fragmenter som driver rundt i påvente av å bli satt inn i en sammenheng.

Men digitale bruddstykker er ikke minne. For at noe skal bli minnepolitisk virksomt, hevder Aleida Assmann, må det hentes ut av det kulturelle lagringsminnet og inn i det politiske og sosial bruksminnet. Og det er her litteraturen, fortellingen og språket kommer inn. Med bøkene til Katja Petrowskaja, Natascha Wodin og Matthias Nawrat går arbeidet med å overvinne det tyske språkets iboende stumhet inn i en ny fase. De som nå påtar seg ansvaret, står med minst ett ben i et annet språk og en annen kultur: polsk, russsisk, eller ukrainsk. Deres familieliv og slektshistorier spenner utover det historisk og geografisk uregjerlige landskapet som ofte blir omtalt som «Øst-Europa». Når stumheten brytes, kommer dermed også en annen historisk geografi og et nytt erindringsrom til syne, østover og sørover fra Tysklands grenser. Linjer trekkes fra Berlin til Kiev, fra Bamberg til Opole, fra Mariupol til Mecklenburg. Når stumheten brytes, blir også det tyske språket, tysk identitet, europeisk identitet noen annet, formet i en russisk-ukrainisk fantasi for en ny tid – som hos Katja Petrowskaja:

Jeg ville skrive på tysk, for Satan, kom ut, tysk, jeg skrev og sank sammen under vekten av det svellende språkfôret, som om jeg var ku og ufødt kalv på samme tid, remjende og rautende, fødende og født, alt var bryet verd; mine uoversettelige ledestjerner viste meg veien, jeg skrev og gikk meg vill på grammatikkens hemmelige stier, man skriver som man puster, trist og trøst har jeg alltid villet forsone, som om denne forsoningen kunne gi meg en slurk havbris.