Jeg har nå dessverre kommet i en alder hvor det ikke skal mer til enn en lett sommerbris før øynene mine begynner å renne. I begynnelsen synes jeg det var flaut. Folk kunne tro jeg gråt åpenlyst. I ettertid har jeg skjønt at det ikke er noe problem. Nei, for aldri før har nordmenns tårer vært så langt fremme i offentligheten som nå.
Ut på tur: Nå tar Sundfør musikken ut på veien igjen. Men møtet med publikum – og presse – er et høyt spill, iblant.
Det er annerledes enn på plate, men en samtale med Susanne Sundfør minner likevel om musikken. Ganske intenst, og med noen uforutsigbare, tidvis krappe svinger.
Det er rett og rimelig å kalle Susanne Sundfør en premissleverandør i norsk musikkliv. Siden gjennombruddet rundt forrige tiårsskifte har hun vært sentral i å utfordre og i stor grad oppheve gamle skiller; som de absurde kategoriene for «mannlig og kvinnelig musikk», eller mellom akustisk og elektronisk, pop og kunstmusikk. Både på egen hånd som en av landets mest populære artister, og i samarbeid med musikere som Röyksopp, Gard Nilssen, Andre Bratten, Bow to Each Other eller M83, i skiftende roller som vokalist, låtskriver, bandleder og produsent. Det skulle i grunnen bare mangle at hun har klare premisser for selvfremstillingen, når hun en relativt sjelden gang setter seg ned for et intervju. Fra før er tidsrammer fastsatt omtrent ned til minuttet.
