Malkenes-saken har aktualisert spørsmålet om hvordan og hvor mye profesjonene bør styres i et demokratisk samfunn. Gudmund Hernes var på 1990-tallet den viktigste pådriveren bak reformer som innebar strammere styring av både lærere, universitetsansatte og helsearbeidere. Det var nok for eksempel helt nødvendig for Kunnskapsdepartementet å gjenvinne kontrollen over skolen. Historikeren Kim Helsvig kan fortelle at lærerstanden den gang var beskyttet mot reformer og sentral styring av ca. 500 særavtaler. Lærerorganisasjonenes ledere var så hjemmevante i departementskorridorene at de hadde egne adgangskort. Disse ble fratatt dem i 1992, da Hernes ble statsråd. Siden da har det meste gått i autoritær retning innenfor offentlig sektor.
Kronikken er basert på et innlegg forfatteren vil holde på seminaret «Et nytt enevelde eller et mer handlekraftig demokrati? Reformer, fusjoner og nye styringsmodeller» i regi av HSN og OsloMet, tirsdag 8. mai på Litteraturhuset i Oslo. Ledelsens første refleks er å innskjerpe lojalitetsplikten.