Få andre norske billedkunstnere har hatt større påvirkning på meg enn Per Kleiva, det er ingen annen måte å si det på. Eller, det er det selvsagt: Ingen andre norske billedkunstnere har hatt større påvirkning på meg enn Per Kleiva. Akkurat hvordan det startet, hva som kom først, husker jeg ikke lenger, men to tilsynelatende ubetydelige hendelser inntraff i 1992, da jeg var tretten år, og sammen satte de i gang en bevegelse som siden ikke har stanset. Det ene var at noen ga meg en pocketutgave av Jan Erik Volds diktsamling «Mor Godhjertas glade versjon. Ja» og det andre var at en av lærebøkene i norsk som vi ble gitt den høsten, hadde Kleivas «Amerikanske sommerfuglar» og «Blad frå imperialismens dagbok 1–3» avbildet i seg. Ingen av mine venner den gang var opptatt av verken litteratur eller billedkunst – jeg var knapt nok det selv, heller – men det var som å bli utsatt for en kataklysmisk eksplosjon og ikke ha noe sted å gjøre av energien. Jeg glodde og glodde på de bildene om ettermiddagene og kveldene, disse bildene som var så rasende og fortvilte og samtidig så gode. Serigrafi, jeg visste ikke hva ordet betydde, jeg ønsket å finne ut av det. Jeg ønsket å lage noe slikt. Jeg leste Jan Eriks dikt, han skrev om Guam og B-52 bombefly. Jeg ønsket å skrive noe slikt.