Vi mennesker har likt å definere oss ut fra vår fornuft, som vi mener vi er alene om, og som vi tror vi bruker det meste av tiden. Slik har vi i hvert fall tenkt siden Aristoteles og fram til Freud (med noen unntak). Men særlig etter tusenårsskiftet har vi fått høre en annen historie: at fornuften mest er noe vi slenger på i etterkant, for å rettferdiggjøre de valgene og uttalelsene som vårt intuitive og emosjonelle jeg har begått.