En innbitt, elegant lidelse
Hva gjør «verdens kjedeligste sport» så oppslukende? Karl Ove Knausgård skriver om skøytingens indre drama.

Sett fra utsiden må hurtigløp på skøyter være verdens kjedeligste idrett. To utøvere med blad av metall under skoene glir rundt og rundt på en islagt bane, og så snart de er i mål, etter fem hundre, tusen, femten hundre, fem tusen eller ti tusen meter, starter et nytt par. Alle utøverne er kledd i heldekkende trikoter med hetter, bevegelsene deres er så godt som identiske, slik at det er umulig for en utenforstående å se hva som skiller de ypperste løperne fra de mer middelmådige eller direkte svake. Særlig krevende er det å se på titusenmeterløpene, der hvert par – altså de to trikotkledde, fremoverbøyde, fremadglidende utøverne - går femogtyve runder, noe som tar rundt tretten, fjorten minutter. Par etter par, runde etter runde, identiske bevegelser, trikoter, det ene sammenbitte ansiktet etter det andre.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn