I Klassekampen 17. januar spurte jeg Nasjonalmuseet hvorfor det i sin basisutstilling må fortelle tre norske kunsthistorier parallelt på tre forskjellige steder: arkitektur i arkitekturmuseet på Bankplassen, design og kunstindustri i første etasje i nybygget og billedkunsten i annen etasje. For arkitektur blir den norske kunsthistorien ført minst tilbake til vikingtiden, kunstindustri til 1500–1600-tallet, og billedkunsten til om lag 1800. Det er et dårlig kunstpedagogisk grep, skrev jeg, fordi det forvirrer museets publikum. Forvirringen blir forsterket av nybyggets arkitektur, med basisutstillingen spredt på (minst) 87 (!) forskjellige rom – 56 for billedkunst og 31 for kunstindustri og design. Av de planene som er lagt ut i biblioteket på Nasjonalmuseet fremgår det at ingen av de to etasjene har et startrom som gir oversikt over hva publikum får se når de skal tråkle seg gjennom alle de 87 rommene, og ei heller noe avslutningsrom. Den rute som planlegges for publikum bølger frem og tilbake gjennom store arealer. Jeg kalte planen en labyrintaktig løsning, fordi den fremtrer som uoversiktlig for publikum.