Debatten de siste ukene om EUs energibyrå (Acer), har vært preget av hukommelsessvikt og virkelighetsflukt. Det hevdes at en norsk tilslutning til Acer må vedtas med ¾ flertall av Stortinget ettersom et «medlemskap» vil innebære suverenitetsavståelse til et overnasjonalt organ, slik at Norge vil kunne miste mye av styringen av norsk energipolitikk. Jeg er enig i det siste, men slike innvendinger er likevel i beste fall bare kanttreff i forhold til det saken egentlig dreier seg om, nemlig at Norge nå bygger kabler for eksport av mye mer enn vårt kraftoverskudd – kraft Norge selvfølgelig trenger selv.