Det kan være gode grunner til å ønske det kritiske søkelyset klimasøksmålet fra Natur og Ungdom og Greenpeace har rettet mot norsk oljepolitikk velkomment. Rettssaken har synliggjort store svakheter i hvordan framtidige klimavirkninger vurderes i oljeforvaltningen. Det bør også de som er skeptiske til at rettsvesenet skal få en for dominerende rolle i politikkutforming se verdien av. Men når Frans-Jan Parmentier i sin spalte i Klassekampen 12. januar viser til den nederlandske Urgenda-saken som et eksempel til etterfølgelse for norsk miljøbevegelse, er det grunn til å stoppe opp.