Jeg våkner og lytter til natta. Det er ikke lydene av vind mot furu og bjørn, av fugler, av bølger som kastes mot svabergene. Lyset er fra gatelykta, den svake summingen fra veien som aldri hviler, selv ikke nå, halv fem. Den svake knirkingen er vaieren som holder gatelyktene oppe, som vaier mykt i vinden. Dette er nattas lyder i en storby, og snart får de følge av andre lyder: avisbud og søppelbil, trillekofferter over brusteinen, unger som hastes til barnehager, biler, hvining fra sykkelbremser hos de ivrigste vintersyklistene. Buss, trikk, bane som regelmessig frakter byens folk fra der de er til der de skal.