Trond Giske trakk seg søndag kveld som nestleder og finanspolitisk talsperson for Arbeiderpartiet; en beslutning som også satte tonen for gårsdagens sentralstyremøte i partiet. I det sentrale miljøet på Youngstorget har man styrt mot denne løsningen siden tidlig i romjula, selv om enkelte medier fortsatt har dekket saken som om det var uklart om Giske ville gå eller ikke. I går var det viktig også for mange aviser å bruke mye plass på å fortelle at det var Jonas Gahr Støre som krevde at Giske skulle trekke seg – altså at nestlederen ikke hadde gjort det selv, slik han skrev på sin Facebook-side. Men dette er vel knapt noen gåte. Alle har sett at konklusjonen på gjennomgangen av varslingene ville ende med at Støre på vegne av sentralstyret ville konkludere med at Giske måtte gå. Det har også Giske selv forstått, og den eneste naturlige utgangen på saken var at han trakk seg. Og slik jeg ser det, er det i en slik situasjon en naturlig lederoppgave å la personen det gjelder selv trekke konklusjonen. Når pressa likevel omfavner uttalelser fra Støre om at han er «sjefen» og selv ga Giske sparken, må det hvile på en slags hjemmesnekret konspirasjonsteori om at Giske nærmest har hatt all makt i partiet, at han egenhendig har trukket i alle tråder, selv lenge etter at han ble sykmeldt. Anders Giæver skrev i VG søndag om folks hang til konspirasjonsteorier, men mediene er også selv offer for slike. En av dem synes å være at nærmest alle i Ap-toppen, med unntak av Hadia Tajik – og til nød Støre – tilhører en slags fasttømret Giske-fløy, selv lenge etter at de hadde erkjent at han måtte gå.