Det som særmerker det norske 1968, er hvordan opprøret kom til å bli dominert av ml-bevegelsen, hevdes det i Klassekampen når forfatter Gert Nygårsdshaug blir intervjua. Det er en sterk overdrivelse. Jeg var sjøl et produkt av 60-tallets nyradikalisme og nymarxisme og en av mange unge som sto fjernt fra de autoritetsdyrkende og gammelmarxistiske ml’erne. Vår politiske oppvåkning kom med etableringa av det «småborgerlig kulturradikale» Pax forlag, i kjølvatnet av den atompasifistiske bevegelsen (se Tor Bjerkmann, «Ingen skal tenke for meg», 1994). Vi knytta oss til Sosialistisk Folkeparti, seinere SV, den økopolitiske bevegelsen og feministbevegelsen. Vi leste Orientering og Kontrast og Miljømagasinet og Praxis og Sirene. Og Ottar Brox. Ikke Klassekampen og Mao. Hvis vi skal snakke om et ekte norsk opprør på denne tida, må det være Folkebevegelsen mot EEC – som ml-erne angrep fra første stund (se Dag Seierstad, «Folket sa nei», 2014). Det samme gjaldt Framtiden i Våre Hender som kom til å prege 1970-tallets Norge sterkt, med en antimaterialisme som ikke møtte noen forståelse hos ml-erne (se Erik Dammann, «Kontraster», 2005).