Når kulturminister Linda Helleland i Klassekampen i går definerer armlengdes avstand (i forholdet mellom staten og den kunstneriske virksomheten den gir økonomisk støtte til) som «et prinsipp om balanse mellom maktutøvere», og likestiller «kunstnerorganisasjonenes særinteresser» med «politisk påvirkning», er hun på ville veier. Hun mener åpenbart at kunstnerorganisasjonene er maktutøvere som staten må begrense innflytelsen til for å «sikre ytringsfrihet og kulturelt mangfold», og at den må foreta en «avveining mellom behovet for kunst- og kulturfaglig frihet og kulturpolitisk styring.»