Kontrasten mellom verden utenfor og verden her inne kunne knapt vært større. Da tenker jeg ikke bare på den hurtige temperaturforskjellen med en gang man passerer skiltet med forbudttegn for kameraer, mobiltelefoner og håndvåpen, og fra Atlantagatene i 27 pluss trer inn i sval, kondisjonert luft. Gatene utenfor er badet i intenst solskinn som innen jeg stiger ut igjen, er i ferd med å svinne hen i et distinkt ferskenfarget etterskinn. Men solnedgangen er bortimot det eneste gjestfrie ved denne sørlige, nedslitte delen av Atlantas «downtown», som grenser til den andre siden av storbyen. Det er selvsagt her de har plassert den, byens Greyhound-bussterminal, en sikker klassemarkør i ethvert amerikansk bysamfunn, for busstransport er forbeholdt det andre Amerika. Terminalen i Atlanta ligger midt mellom T-banestasjonen Garnett og min destinasjon, den legendariske strippeklubben Magic City, hvor jeg sitter. Et kvartal motsatt vei ligger metropolens byfengsel, omkranset av minst fire forskjellige kausjonistlåns-forretninger (hjørnestensbedrifter i den uavhengige småforetaksdelen av den omfattende amerikanske fengselsindustrien).