Hagen-dommen

Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Ian Buruma gjør seg i Klassekampen 23. november til talsmann for å diskutere med representanter for det nye ytre høyre, og slippe dem til på områder som tidligere kanskje ikke har sluppet dem til, som universiteter og lignende.

Han føyer seg dermed i rekken av talspersoner for å bekjempe ekstremismen i åpen debatt, for at det rasjonelle argument overvinner hatefulle ytringer – at «troll sprekker i sola». Det er en tenkemåte som høres tilforlatelig ut. Problemet er bare at den ikke stemmer.

Det finnes et annet, internettbasert ordtak: ikke mat trollene. Det er skrevet metervis med tekst om hvordan dagens såkalte «alt right» delvis har vokst ut av nettforum som 4chan og nettsteder som Gamergate, hvor tradisjonell trolling (bevisste provokasjoner) har blitt koblet sammen med høyreekstremismens reelle horrible meninger (beskrevet blant annet i Angela Nagles «Kill All Normies»).

Burumas eksempel framstår mer salonfähig enn snauskaller med hakekors, men de høyreekstreme konspirasjonsteoriene om en invasjon av innvandrende voldsmenn støttet av interne forrædere skinner tydelig igjennom i hans beskrivelse.

Historien om hvordan språk og retorikk fører til vold og overgrep er lang. Victor Klemperers «LQI» om språkutviklingen i Det tredje riket er et kjent eksempel. Mye psykologisk forskning viser at vi mennesker ikke er så rasjonelle som vi liker å tro, og hatefull og irrasjonell debatt dermed definitivt også kan ha en effekt.

Det ferskeste eksemplet er en ny studie fra Polen av Soral med flere publisert i journalen «Aggressive Behaviour». Gjennom en blanding av to spørreundersøkelser og en eksperimentell studie får de fram tydelige resultater.

De som ble eksponert for mange hatefulle utsagn mot seksuelle og religiøse minoriteter i hverdagen vurderte gjennomgående slike utsagn som mindre hatefulle og ytterliggående enn andre. De som hadde blitt utsatt for hatefulle ytringer mot grupper viste i

etterkant sterkere fordommer mot de samme gruppene enn andre.

Mennesker som ble eksponert for hatefulle ytringer mot flyktninger

støttet i større grad opp om for eksempel bruk av vold og andre menneskerettighetsbrudd mot flyktninger.

Når hatefulle og fordomsfulle ytringer slipper til i offentligheten, bidrar det ikke til at noen troll sprekker. Tvert imot øker de hatefulle holdningene blant dem som utsettes for ytringene. Vi skaper flere troll. Det har definitivt heller ingen egenverdi å slippe ekstremister inn på alle mulige arenaer for saklig debatt.

Så hvordan bekjemper man disse kreftene? Først og fremst ved å ta kampen på egen banehalvdel. Det er ingen grunn til å gå rett i den

ytre høyresidens felle og bare snakke om innvandring, heller enn å sette egen dagsorden om sine egne saker som for eksempel økonomisk ulikhet.

Undersøkelser viser nemlig at mens nordmenn for eksempel tror det er langt

flere muslimer i Norge enn hva som er tilfelle, tror vi at de økonomiske ulikhetene her i landet er mye mindre enn det de faktisk er. Det er et godt argument for å skifte fokus i den offentlige

debatten.

Ronny Kjelsberg, universitetslektor ved NTNU, medlem av Rødt

Det er kampanje i gang for å få Carl I. Hagen inn i Nobelkomitéen. Fredag 24. november slutta Klassekampen seg til – på leiarplass. Kva er det dei vil med å la denne mannen peika ut fredsprisvinnarar? Er det ukjent, eller gløymt, at Carl I. Hagen har dom i Høgsterett for at aviser og andre med god rett kalla Hagen og partiet hans rasistisk?

Hagen gjekk til Høgsterett for å få vaska av seg ordet Rogalands Avis hadde nytta. Rasist-ordet hadde avisa brukt med god grunn, sa Høgsterett. Den politikaren som har ein såvoren dom er lite aktverdig og snautt respektabel. Vi må kunna slå fast at med denne dommen er Hagen uverdig til å dela ut fredspris på vegner av det norske folket.

Dommen fekk Hagen for ein del år sidan. Ikkje med eit ord har han gått tilbake på det som med denne dommen er rasisme. Er det annleis i dag? Den hatefulle politikken til Listhaug og Jensen er meir insisterande og meir målretta enn Hagen var.

Anders M. Andersen, Stavanger

Moteindustrien er en versting i både miljøbelastning og effektivitet. Stadig mer produseres, mens stadig færre blir fornøyde med sitt eget utseende. Industrien heiser den grønne fanen. «Sirkeløkonomi og resirkuleringsteknologi er redningen», sier de.

I mai i år kom «Pulse-rapporten» som anbefalte flere ‘radikale forandringer’. En var å bytte ut 40 prosent av konvensjonell bomull i klesindustrien med syntetiske fibre, altså plast. Et stort skritt framover for motebransjen, mente forfatterne – Boston Consulting Group og Global Fashion Agenda.

H & M, Target og Kering, som hadde bestilt og betalt rapporten, sa seg strålende fornøyde. Tenk, den billigste råvaren er best! Plast får toppscore i miljøregnskapene, og i tillegg kan den resirkuleres og bli nye produkter! Kan det grønnere bli?

Vel. Bruken av syntetiske materialer øker drastisk, så dette er for det første en sirkel som eser raskt, til den sannsynligvis sprekker en vakker dag. I tillegg kommer ikke plasten fra syntetiske klær, men fra resirkulerte flasker – «sirkelen» er ikke engang en sirkel.

La oss ta en faktasjekk. Vi velger et eksempel fra fibre, som er det Pulse-rapporten legger vekten på. «Himmelblaa designer klær produsert i behagelig bambus». Feil. Bambus brukes svært sjelden i klær, men forvandles derimot til viskose. «Bambus er 100 prosent naturlig, det puster, har antibakterielle og allergivennlige egenskaper.» Heller ikke her finnes noe som er sant. Viskose er ikke 100 prosent naturlig, den kjemiske prosessen der de naturlige råstoffene omdannes til kunstige fibre, er ikke det minste miljøvennlig. Disse fibrene er ikke antibakterielle. Hva allergi angår, er spørsmålet hva det sammenlignes med. Verken ull eller bomull er allergener. Viskosens store fuktopptak kan ha både positive og negative effekter for følsom hud.

Firmaets andre påstander vitner om veldig lav tekstilkunnskap. Og de er dessverre langt ifra alene.Vi kan ta turen ut av landet, og til en helt ny fiber, Polylana®, nylansert som «det eneste alternativet til 100 prosent akryl og ull på markedet med lavt miljøavtrykk». Ikke nok med det: Denne fiberen leverer «kvalitet, verdi og en miljøvennlig historie uten ekstra kostnader». Her «bygges bru, slik at miljøbevisste forbrukere skal slippe å betale mer».

Vi skal altså redde verden med å bruke garn av polyester, med et litt finere navn (‘lana’er italiensk for ull). Vanligste ‘ullureri’er selvfølgelig ‘fleece’, som er engelsk for fell – det du klipper av en sau. Det å gi polyestermaterialet et hyggeligere navn lettet markedsførernes jobb. Å påstå at det er best for miljøet er selvsagt enda bedre.

Derfor får Pulse-rapporten påstå at plast er det beste for miljøet, uten at hele moteindustrien sier ‘hæ?’ Enkelt fortalt gjøres dette gjennom «livssyklusanalyser» uten hele livssyklusen.

Livsssyklusanalysene er basert på en kilo fiber – uavhengig av bruk og levetid. Engangsprodukter sidestilles med tekstiler som kan brukes i generasjoner. I tillegg ser de bort fra alle de prosesser som må gjøres på nytt, som farging og tilsettinger av kjemikalier for å sikre bestemte egenskaper. Mens livsløpsanalyser i andre bransjer tar utgangspunkt i en malt vegg og ikke en liter maling, synes motebransjen en kilo som måleenhet holder.

Både trender og materialer resirkuleres. Man snur stadig opp ned på den samme bunken. Slik kan man late som om det å resirkulere fibre ikke innebærer energi, vann eller kjemikalier.

Heldigvis finnes det noen som ser at keiseren er naken. Kate Fletcher er den mest leste og siterte på feltet bærekraft og mote. På bloggen sin ber hun om et oppgjør med reglene og målene som styrer bransjen: selve tankegangen fører til mer ressursbruk, ikke mindre. Timo Rissanen fra Parsons i New York kommenterer syrlig at det hjelper lite å pynte en sølekake med glasur. Jennifer Whitty påpeker at designere ikke får lov til å tenke på hvem som skal bruke klærne, eller hvordan de skal brukes. For at klær skal ha en verdi, må de knyttes opp mot de livene som skal leves i dem.

Alle disse tre bidrar i metodeboka: «Opening up the Wardrobe», som utkom i høst. Den gir flere ‘oppskrifter’ på hvordan folks forhold til klær kan studeres, kunnskap om bruk av klær, garderobers rike liv og folks generelle maktesløshet overfor motebransjens manglende vilje til å snakke om det som er viktig og riktig; gode klær.

Folk tror på det de blir fortalt. At bambus er ‘bra’, at mykhet er det viktigste kriteriet for ‘kvalitet’ på ull, at syntetiske stoffer er ‘lettstelte’. En viktig årsak er at industrien får være sin egen kunnskapskanal. Kunnskap om tekstil er nærmest fraværende i skole og i samfunnet for øvrig. Hva som selges er ikke så viktig, bare det selger. Og selger det ikke så, har vi jo salg.

Det som er nytt og trendy, er at miljødebatten føres av industrien selv. Da er det ikke så rart at plastklær og resirkulering vinner grønt terreng. Det er der det er mulig å tjene mest. Tror vi på budskapet, så har vi slukt vår tids ‘fake news’ rått, slik vi daglig sluker mikroplasten fra vårt overforbruk i drikkevannet.

Ingun Grimstad Kleppforsker ved Forbruksforskningsinstituttet Sifo og HiOATone Skårdal Tobiasson

Nei, troll sprekker ikke i sola

Fiberfusk og grønnsminke