I Klassekampen 24. oktober skriver Heidi Marie Kriznik fra Den norske Forfatterforening og Kristine Næss fra Det litterære Råd at jeg konsentrerer makt i et lite utvalg. Når Kulturdepartementet nå støtter forslaget fra utredningen av Statens kunstnerstipend om at stipendkomitemedlemmer skal oppnevnes av Utvalget for statens kunstnerstipend etter innstilling fra interesseorganisasjonene, er det nettopp for å sikre åpenhet, faglig kompetanse og ryddig behandling av kunstnernes stipendsøknader.
Replikk til Ottar Brox
I en kommentar til mitt innlegg om at full sysselsetting i etterkrigstiden er en myte, sier Ottar Brox (14. oktober): «Full sysselsetting betegner en tilstand der alle som vil ha en jobb, kan finne en ...» Frem til 1970-tallet var det ikke lett for kvinner å finne jobb, skjønt noe lettere i byene enn på landet. Arbeidsløshet ble beregnet ut fra antall meldte ledige. Husmødre hadde liten grunn til å melde seg. De hadde ikke rett til arbeidsløshetstrygd, det fantes få jobber, og det var vanskelig å få barnepass. Kvinner var undersysselsatt i samfunnsøkonomisk forstand. At de syslet med meningsfulle ting, er en annen sak. Byfattigdommen i Norge ble mindre i etterkrigstiden. Men det var oljealderens pengerikdom som gjorde det mulig å ta ut en svær arbeidskraftreserve – husmødrene – og som skapte den tilnærmet fulle sysselsetting.