I går var det opplett. Det hadde regnet nesten en uke, og alt var gjennomvått. Likevel fristet stillheten meg, og jeg ville kunne ta en tur før jeg gikk til middag hos en venninne. Jeg hadde tid til det – trodde jeg. Som sagt, så gjort. Jeg var i sorg over en nær slektnings dødsfall, og trengte å få litt luft under vingene.