Da fremtredende medlemmer av Arbeiderforeningene ble dømt som revolusjonære og opprørske i Høyesterett i 1855, ble det satt et punktum for en forunderlig demokratisk kamp som i flere år hadde preget den norske offentligheten. Dommens påstand om opprørsk virksomhet ble både da og senere trukket i tvil, men har likevel lagt premisser for hvordan foreningene huskes. Dommens påstand om folkelig revolusjon har stilt seg i veien for foreningenes forsøk på å overbevise myndighetene om at politisk initiativ nedenfra kunne skje gjennom flid og kritisk tenkning, like mye som gjennom knyttede never under røde flagg.