For dem som er bekymret for humanioras rolle i dag, burde det være en oppvekker å se at det for tiden er en historiker som topper bestselgerlistene. Og det uten å ty til fortellinger om kjendiser eller den krigen vi aldri blir ferdig med. I stedet brukes historiefaget til å forstå vår egen samtid, og kanskje framtiden.

Det begynte med boken «Sapiens», der Yuval Noah Harari fortalte vår arts historie, med vekt på vår evne til å skape fiksjoner (ikke minst religioner) som vårt store fortrinn, men også akilleshæl. Ingen helt ny tanke, kanskje; man kan kjenne igjen Felipe Fernandez-Armesto i dette (noe som ikke er så rart, siden sistnevnte har vært historieprofessor på Oxford, der Harari tok sin doktorgrad).

Utfordring for humanismen

I «Homo Deus» greier Harari å bruke dette perspektivet på den dramatiske og fremdeles dårlig forståtte overgangen menneskeheten nå står midt oppe i. Vi snakker om hvordan teknologiutviklingen – og vitenskapen, om vi snakker om nyere tid – nok en gang endrer tenkemåte og tilpasning, som under den industrielle revolusjonen, landbruksrevolusjonen og helt tilbake til de første steinredskapene (et tema noen vil kjenne igjen også fra undertegnedes skriverier).

Harari er ikke den første til å spørre seg hvordan datateknologien og bioteknologien vil endre vår verden og vår selvforståelse, men det nye er hans analyse av hvordan disse teknologiene – og vitenskapen bak dem – vil utfordre selve grunnlaget for den moderne forståelsen av mennesker og samfunn: humanismen. Og da ikke forstått som «humant», men som en ideologi (eller religion, som Harari kaller det) der mennesket ikke står under noen høyere makter, men må finne både mening og frelse i seg selv.

Nazismens humanisme

Mens de store religionene tilhørte jordbrukskulturene, var det den vitenskapelige revolusjonen og kapitalismen som gjorde humanismen mulig. Vi lærte oss at vi måtte stole på oss selv, ordne oss med egen kunnskap og teknologi, og at vi ikke kunne be gudene om hjelp. Dermed fikk mennesker en egen verdi som de tradisjonelle religionene ikke ga dem. Det fikk også en kanskje vel stor tro på egne evner, og på stadig fremgang og vekst.

Ifølge Harari kom humanismen i tre varianter: For det første den liberale, som vi kjenner godt fra Vesten, med individet og dets muligheter i sentrum. Men dette var ikke den eneste: Også sosialismen er humanistisk, fordi den forkaster (tradisjonell) religion og lar mennesket være herre over sin egen skjebne, men mer som kollektiver (klasser) enn individer.

Det mest overraskende er kanskje at Harari også kaller nazismen for humanistisk: Også den forkastet de gamle gudene, og hevdet at mennesket for egen maskin kunne skape et paradis på jord. Men bare dersom man innså det sosialdarwinistiske prinsippet om at det er de sterkeste som overlever.

I forrige århundre sto disse tre retningene mot hverandre, og utkjempet blodige kriger i perioden 1914 til 1990, inntil den liberale varianten ble stående igjen som seierherre (israeleren Harari ser ikke på islamismen som noe mer enn en forsinket etterlevning, som snart vil ha utspilt sin rolle). Men da var allerede humanismen i ferd med å utfordres av den teknologiske og vitenskapelige utviklingen.

Teknologiens nye mål

Noe av humanismens problem i dag er at den har lyktes i sine tre store oppgaver: å bekjempe sult, pest og krig. Direkte hungersnød er sjelden, systemene for nødhjelp fungerer rimelig bra. De tilløpene vi har hatt til nye pester, som Ebola og Sars, er raskt blitt stanset, sykdommer som kopper er utryddet. Og antallet krigsofre er blitt dramatisk redusert etter andre verdenskrig. Verden er blitt fredeligere, tryggere og mer velstående. Det betyr ikke alt er fryd og gammen, og det finnes nye trusler, men dette har gjort at de store fremtidsvisjonene er blitt annerledes, ifølge Harari: Nå er det udødelighet, lykke og «guddommelighet» (makt til å gjøre nesten hva som helst) som er målene.

Alle disse tre målene er det teknologien som skal gi oss. Det satses allerede stort på antialdringsforskning, og flere seriøse forskere mener levealderen om ikke lenge kan forlenges med flere tiår, og etter hvert enda mer. Det gjelder bare å få identifisert mekanismene, så kan man omdefinere aldring til et ingeniørproblem.

Når det gjelder lykke, er vi også i gang allerede, med «lykkepiller», men etter hvert også med ulike måter å stimulere hjernen på. Og «guddommelighet» skal oppnås ved at teknologien skal gjøres i stand til å utføre det vi måtte ønske: skaffe til veie uendelige mengder energi (for eksempel ved fusjon), alt vi trenger av ferskvann (ved desalinering av sjøvann), og så videre.

Har du råd til udødelighet?

Noe av dette kan virke utopisk, men fremgang på felter som bioteknologi, materialteknologi og kunstig intelligens, gjør at slike mål ikke lenger er absurde.

Skulle noen av disse målene likevel vise seg å være uoppnåelige, er Hararis poeng at disse visjonene uansett vil komme til å prege vår kultur og vår selvoppfatning. Og det på måter som vil undergrave de humanistiske idealene.

For det første vil muligheten for livsforlengelse – som kun vil gjelde en rik minoritet – skape et mye dypere klasseskille enn vi nå kan forestille oss. Det samme gjelder mulighetene for å gjøre oss selv mer intelligente, sterkere og mer utholdende, på kunstig vis: De som har råd til dette, vil bli vinnerne. For det tredje vil muligheter til å oppnå lykke ved hjelp av piller eller annen teknologi gjøre noe med måten vi forholder oss til livet på. Hvem vil lenger gidde å søke «meningen med livet» gjennom prøvelser og forsakelser? Våre tradisjonelle forestillinger om selvet, om personlighet, om etikk, vil bli utfordret.

Det mest dramatiske scenarioet oppstår dersom utviklingen av kunstig intelligens når så langt at menneskelig intelligens og følelser blir sett på som avleggs og overflødig. Også dit er vi allerede på vei: Vi outsourcer mer og mer av vår dømmekraft til dataprogrammer (som valgomater).

Tenk før det er for sent

Dette er ikke prognoser, som noen har oppfattet dem som, men mulige scenarioer. Hararis poeng er at vi bør tenke over disse nå, mens vi ennå kan. Og da kan historien hjelpe oss til å se dem i perspektiv.

historieBjørn Vassnes