Knut Arild Hareide har vært forstemmende svak i de gjentatte debattene med Sylvi Listhaug om norsk innvandringspolitikk. Han har fremstilt kristendom som en slags omsorgsterapi som skal bygge ned frykt, og har faktisk ikke hatt noe annet å si til de enorme migrasjonsproblemene Europa står overfor, enn «nestekjærlighet» og at kristendom ikke er å bygge murer. Ikke engang en famlende undring om hvordan han vil forholde seg til de økende bølgene av afrikanske migranter, hvordan drukningsulykkene i Middelhavet skal få en slutt, eller hvordan norsk politikk skal manøvrere den dagen reiserutene fra slumstrøkene i indiske storbyer eller fra andre fattige deler av verden mot Vesten blir enklere – der folk lever liv som får afrikanske fattigstrøk til å blekne.