De siste årene har band som My Bloody Valentine, Slowdive, Ride og Lush alle dukket opp på festivaler som Øya i Oslo – 20-25 år etter at de egentlig la inn årene, men godt tilpasset et publikum som i likhet med arrangørene har gått gradene fra So What! til Oslos største sensommerfest. Alle de nevnte gruppene blir gjerne omtalt som en del av den alternative, britiske gitarrock-scenen ved inngangen til første halvdel av 1990-tallet. Og det var en scene som leverte svært mye bra, uansett om musikken ble omtalt som Shoegaze, The Scene That Celebrates Itself eller Dream Pop. Den siste benevnelsen gir i hvert fall et snev av mening, der musikken gjerne består av atmosfæriske, drømmeaktige stemninger, ofte badet i gitareffekter.