HV-sjefen, generalmajor Tor Rune Raabye, sier til Klassekampen 9. august at han vurderer å gå av dersom Heimevernet reduseres fra dagens papirmessige styrke på 45.000 mann til 38.000 som foreslått i den siste langtidsplanen for Forsvaret. Han trenger 45.000 mann for å løse oppdraget, og hans jobb er å si fra om konsekvensene av de beslutninger som tas. Derfor går han av dersom dette blir resultatet. Denne begrunnelsen kaster et interessant lys over to prinsipielt viktige spørsmål, henholdsvis hva som kreves for å løse Forsvarets oppgaver, og hva som er en generals jobb.

For det første er hverken HVs eller Forsvarets oppgaver for øvrig av en karakter som gjør at man enten løser dem eller ikke løser dem. Det dreier seg om å løse dem mer eller mindre godt. En reell reduksjon av HV med et par tusen mann innebærer således ikke at landet fullstendig mister den del av forsvarsevnen som HV er ment å ivareta, men at prioriteringen blir hardere og at noen oppdrag i enkelte deler av landet bortfaller. Det er ikke i seg selv ønskelig, men det er langt derfra til at HV-sjefen «ikke kan løse sitt oppdrag».

For det andre er det uansett ikke slik at uløste oppgaver legitimerer et krav fra noen av forsvarsgrensjefene om flere ressurser. Uløste oppgaver er det i alle forsvarsgrener. Å sette sammen det best mulige forsvar dreier seg om hele tiden å bruke neste milliard der effekten for den samlede forsvarsevne er størst. Men selv når hele budsjettet er disponert ut fra denne type optimering av ressursbruken, vil det selvfølgelig fortsatt være mange oppgaver både generaler og admiraler kunne tenke seg å løse bedre. Den logiske konsekvens er likevel at dersom HV har flere mannskaper enn denne prioriteringen tillater, er det HV som er relativt sett for stort, så lenge vi ønsker å bruke pengene rasjonelt. Den risiko det innebærer å leve med oppgaver som kunne vært løst bedre både i HV og andre steder, har politikerne bestemt seg for å leve med – og det er faktisk deres ansvar. Da er det også på sin plass å minne om at med den forsvarsøkonomiske snuoperasjon langtidsplanen faktisk innleder, har det neppe noen gang vært mindre grunn til denne type protestøvelser enn akkurat i dag.

At Heimevernets mange små og store entusiaster er mer opptatt av HV enn andre deler av Forsvaret, må man forstå. Generaler og admiraler, derimot – uansett hvilken stilling de bekler – må forutsettes å forstå helheten. At de ikke kan gjøre jobben med mindre de får de ressursene de mener de trenger er altså objektivt galt, og tyder på at de ikke helt har oppfattet oppdragets karakter. Og ansvaret deres er i minst like stor grad å forklare denne helheten nedad i egen organisasjon som den er å fri til grasrota med «å si fra».

Så kan det selvsagt tenkes at en general er så uenig i en prioritering at han ikke ønsker å ta ansvaret for å iverksette den. Det er en ærlig sak og det kan godt være at general Raabye mener akkurat det, men da burde han ha uttrykt seg annerledes. Da må begrunnelsen være at han mener HV er bedre tjent med en sjef som føler at han ikke går på akkord med sin faglige overbevisning ved å gjennomføre de beslutninger som er tatt – ikke at oppdraget er uløselig og at han går som en konsekvens av det.

Sverre Diesen, tidligere forsvarssjef